| dc.description.abstract | Arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010 og ble da erstattet for yrkesrettet attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Målet med masteroppgaven er å undersøke hvorvidt innføringen av arbeidsavklaringspenger medførte en endring i andelen som kommer i – eller tilbake til arbeid etter endt mottakerperiode, sammenlignet med de erstattede ytelsene. Oppgaven sammenlikner også utfall som inntekt, antall arbeidstimer og andel på uføretrygd, i årene etter innvilgelse. Jeg bruker registerdata for den norske befolkningen, tilgjengeliggjort via microdata.no til å studere sysselsettingseffektene av innføringen. Ved hjelp av en differanse – i – differanse metode finner jeg at andelen som kommer i jobb fem år etter innvilgelse av ytelse, er større for mottakere av arbeidsavklaringspenger enn mottakere av de erstattede ordningene. Resultatene viser også at innføringen av arbeidsavklaringspenger har en positiv effekt på inntekt og antall arbeidstimer. Ved å skille analysen etter kjønn, viser resultatene at menn i gjennomsnitt har størst effekt av innføringen, både på inntekt, antall arbeidstimer og arbeidsdeltakelse. De som har inntekt over 6 G året før innvilgelse har størst sannsynlighet for å være i arbeid fem år etter innvilgelse og har også størst effekt av innføringen av AAP. Flere kom i arbeid etter innføringen av AAP, og i tillegg hadde flere innvilget uføretrygd. Resultatene kan tyde på at innføringen av AAP har oppnådd sin hensikt med å avklare mottakere på en mer effektiv måte enn for de erstattede ordningene. Grunnet ulik seleksjon inn i behandlings – og kontrollgruppe kan vi ikke med sikkerhet fastslå at det er innføringen som medfører disse positive effektene på arbeidstilbudet. | |
