Toni Morrison’s The Bluest Eye (1970) and Sula (1973): Acts of Narrative as Propagation of Culture

Abstract

I den hensikt å problematisere fraværet av gjennomsiktighet i Toni Morrisons diktning, utforsker denne oppgaven hvordan fremstillingen av de strukturalistiske kategoriene stemme og fokalisering, samt dobbelthet og billedbruk knytter seg til romanene, The Bluest Eye (1970) og Sula (1973). Disse blir lest ut fra premisset om at stemme og fokalisering byr på en givende måte for å undersøke en felles tematikk om overtredelse i de to bøkene. Jeg argumentere for at den flerstemmige komposisjonen i The Bluest Eye er avgjørende for romanens uttrykk ettersom den sentrale karakteren, Pecola Breedlove, ikke makter å fortelle. Pecola er et barn og fordi hun er tynget av insestuøs voldtekt og et urettmessig stempel som syndebukk fra nær sagt alle kanter, fordres det at historien som omslutter henne blir fortalt av andre stemmer. I Sula fremholder jeg at fortellingen betoner fravær og hvordan fokaliseringen blir et vitnesbyrd om den utsatte posisjonen Afroamerikanske kultur innehar. Videre blir det argumentert for hvordan det ufullendte uttrykket i romanens slutt understøtter betydningen av vedvarende fortellinger. Avslutningsvis fremhever jeg hvordan enkelte dobbeltheter og billedbruk i romanene utviser opasitet og dermed motsetter seg ideen om uttømmende verdensanskuelser.