«At det var behov i familien var kanskje det som gjorde at vi ble fosterforeldre» - En kvalitativ studie om hvordan slektsfosterforeldre opplever å være fosterhjem til et barn i familien

Abstract

Når barneverntjenesten fatter vedtak om fosterhjem, er det en lovfestet kommunal plikt å alltid søke etter fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk. Fra 2013 til 2020 har det vært en økning på nesten 30 prosent av barn i fosterhjem i familie eller nære nettverk. Formålet med denne kvalitative studien har vært å bidra med kunnskap om slektsfosterhjem. Problemstillingen er: «Hvordan opplever slektsfosterforeldre å være fosterhjem til et barn i familien?». Datamaterialet ble innhentet gjennom semistrukturerte intervju med seks slektsfosterforeldre, som ble transkribert og analysert ved bruk av tematisk analyse. Gjennom analysen identifiserte vi tre hovedtema med tilhørende undertema. Funnene viste at et godt samarbeid med barneverntjenesten hadde innvirkning på hvordan slektsplasseringen opplevdes. Slektsfosterforeldrene opplevde et tilsynelatende godt samarbeid, men organiseringen av plasseringen var krevende, og medførte usikkerhet og stress. Dette kan forstås i lys av dårlig informasjonsflyt fra barneverntjenesten. Funnene våre viste at det å være slektsfosterhjem, var et komplekst forhold. Slektsfosterforeldrene opplevde en følelse av forpliktelse til å bli fosterforeldre grunnet familiære bånd. Utfordringene var relatert til samvær, begrensninger som ble satt i familien og at det ble noe profesjonelt innad i familien. Slektsfosterforeldrene erfarte «En god start» som nyttig med relevante tema, men opplæringen burde bli gitt tidligere for et større utbytte. Gjennom opplæringsprogrammet opplevde slektsfosterforeldrene en følelse av anerkjennelse. Med utgangspunkt i funnene konkluderer vi med at slektsfosterforeldre er drevet av forpliktelse og følelsesmessige bånd til familien, samt at de verdsetter innholdet av «En god start».