Representative democracy and climate change : Climate policy preferences and congruence between citizens and elected representatives

Abstract

Denne avhandlingen tar for seg to viktige aspekter ved politikken i dag. For det første, koblingen mellom innbyggere, folkevalgte og offentlig politikk, som er essensielt for funksjonen til et representativt demokrati. For det andre, den globale samfunnsutfordringen klimaendringer. Jeg kombinerer to viktige forskningsfelt, (1) kongruens (samsvar) mellom folk og folkevalgte og (2) offentlig mening om klimaendringer, og analyserer hvor godt demokratiet fungerer når det gjelder å representere klimapolitiske preferanser.

Jeg analyserer kongruens og i hvilken grad folk og folkevalgtes politiske preferanser samsvarer i Norge. Jeg bruker spørreundersøkelser fra Norsk medborgerpanel og representantpanel og stiller identiske spørsmål til innbyggere og representanter. Forskningsspørsmålene mine er hvorvidt folkevalgte er kongruente med velgerne, om noen grupper er bedre representert enn andre og om noen partier er flinkere til å representere klimapolitikk enn andre. Videre undersøker jeg hvordan støtte til politiske tiltak kan flyttes, og om mekanismer for å endre politisk støtte varierer mellom innbyggere og representanter, samt mellom spesifikke tiltak.

Norge er et ideelt land å studere kongruens i grunnet det politiske systemet, et egalitært samfunn, høyt utdannede borgere, høy grad av sosial tillit og sosial mobilitet. Klimaendringer er en svært viktig og fremtredende sak. I tillegg er det tidskritisk og en økende etterspørsel etter politisk handling. Norge er imidlertid et paradoksalt tilfelle når det gjelder klimaendringer med et ønske om å være en leder i internasjonal klimapolitikk, samtidig som økonomien er avhengig av oljeindustrien.

Avhandlingen består av tre artikler som alle omhandler aspekter ved støtte til klimatiltak og samsvar mellom folk og folkevalgte. I den første artikkelen (A1), «Unequal Representation of Women and Youth on Climate Policy Issues», undersøker jeg om deskriptivt underrepresenterte grupper også er underrepresenterte på klimaholdninger. Jeg analyserer kongruens mellom folk og folkevalgte på klimapolitikk i Norge og finner at det generelt er bra samsvar. Når folket deles inn i sosiodemografiske grupper derimot, er folkevalgte mindre kongruente med kvinner og unge enn de er med menn og eldre aldersgrupper. Dette viser en sammenheng mellom deskriptiv representasjon og representasjon av holdninger. Kvinner og unge har mer støtte til klimatiltak enn menn og eldre, og de er underrepresentert i formell politikk. Mannlige og eldre representanter representerer preferansene til deres samsvarende grupper bedre enn det kvinnelige og unge representanter gjør. Preferansene til kvinner og unge borgere er imidlertid bedre representert av deres egne grupper enn av alle representanter.

I den andre artikkelen (A2), «Party-voter congruence: Representing climate policy preferences», ser jeg på de samme klimatiltakene som i A1, men i stedet for sosiodemografiske grupper, vendes linsen mot politiske partier. Jeg sammenligner preferansene til velgere og representanter i partiet de stemmer på. Partiene som best representerer sine velgeres klimapolitiske preferanser er større og såkalte «mainstream-partier» som i stor grad fanger opp alle velgere. De minst kongruente partiene er derimot mindre og mer nisje. Representanter fra Fremskrittspartiet (FrP) har minst samsvar med sine velgere på klimatiltak, mens representanter fra Arbeiderpartiet (Ap) har mest samsvar med velgerne. Miljøpartiet De Grønne (MDG) har størst sakseierskap i klimasaken, men et gjennomsnittlig nivå av kongruens.

I den tredje artikkelen (A3), «Framing Climate Policy: Moving the public and elected representatives», flytter jeg fokus til hvordan støtte til politiske tiltak kan endres ettersom hvordan politikken formidles og rammes inn, og i hvilken grad slike effekter varierer mellom innbyggere og representanter. Hovedfunnene er at hvordan tiltak formidles og rammes inn har betydning for støtte. Effektene er betinget av hva slags tiltak som presenteres, så vel som publikumet det presenteres til. Innramming av tiltak fungerer best for mindre kontroversielle saker. Jeg finner at måten tiltakene rammes inn og formidles på kan styrke allerede eksisterende meninger om sakene. De samme rammene reduserer støtten til et tiltak med generelt lav oppslutning (karbonskatt på mat) samtidig som de øker støtten til et tiltak som allerede har høy oppslutning (utbygging av sykkelveier). Innramming har mer effekt på folk enn på folkevalgte. Dette fører til at meningene til folket flyttes nærmere representantene og dermed øker kongruensen mellom dem.

This thesis deals with two important aspects in politics today. First, the linkage between citizens, elected representatives, and public policy, which is an essential topic for the functioning of representative democracy. Second, the global challenge that is climate change. I combine two important research fields, (1) issue congruence and (2) public opinion on climate change, and analyse how well democracy functions in terms of representing climate policy preferences.

I analyse congruence and the degree to which citizens and elected representatives align on their policy preferences in Norway. I employ novel survey data from the Norwegian Citizen Panel and the Panel of Elected Representatives, asking identical questions to citizens and representatives. The main questions I pose are whether elected representatives are congruent with the electorate, whether some groups are better represented than others, whether some parties are better at representing climate policy than others, how to move policy support, and whether mechanisms to move policy support vary between citizens and representatives, as well as between specific policies.

Norway makes for an ideal case to study congruence because of the Norwegian political system and its egalitarian society, a highly educated public, strong levels of social trust, and social mobility. As a highly salient issue, climate change makes for a good policy domain to focus on. In addition, the issue is pressing and demand for policy action is rising. However, Norway is a paradoxical case when it comes to climate change. Tensions and stakes are high as Norway desires to be an international leader in climate politics while simultaneously being economically dependent on the oil industry.

This thesis consists of three articles, all dealing with aspects of climate policy support and congruence. In the first article (A1), “Unequal Representation of Women and Youth on Climate Policy Issues”, I explore whether descriptively underrepresented groups also are substantively underrepresented on climate issues. I study issue congruence between the public and elected representatives on climate policies in Norway and find high levels of overall congruence. However, when divided into sociodemographic groups, representatives are less congruent with women and youth, than they are with men and older age groups, linking descriptive and substantive representation. Women and youth support climate policies to a larger extent than their counterparts, and they are underrepresented in formal politics. Men and older representatives tend to represent the preferences of their matched groups better than women and younger representatives. However, the preferences of women and young citizens are (slightly) better represented by their own sub-groups, than by all representatives.

In the second article (A2), “Party-voter congruence: Representing climate policy preferences”, I examine the same policy issues as A1, but instead of descriptive characteristics and sociodemographic groups, the lens is turned to political parties. When comparing voters to representatives in the party they vote for, issue congruence varies. The parties that do best in terms of representing climate policy preferences of their voters are the larger mainstream parties that tend to ‘catch all’ voters. The least congruent parties, on the other hand, are smaller, and more niche. Representatives from the right-wing Progress Party (FrP) are the least congruent with their voters, while the social democratic Labour Party (Ap) representatives are the most congruent with their voters. The Green Party (MDG) has the most issue ownership on climate issues and average levels of congruence.

In the third article (A3), “Framing Climate Policy: Moving the public and elected representatives”, I shift the focus to how policy support can be moved by the framing of the issues, and the extent to which framing effects differ between citizens and representatives. The main findings are that framing does matter for policy support. Framing effects are conditioned on both types of policies as well as the audience. Framing policy issues works best for less controversial issues, and it impacts citizens more than politicians. I find that framing policy issues can strengthen general opinions. The same frames decrease support on a policy issue with generally low support (carbon tax on food) while simultaneously increasing support on a policy issue with high support (public spending on cycle lanes). Frames have more effects on citizens than representatives, subsequently making citizens more aligned with representatives, and increasing congruence between the two groups.