Traumebehandling gjennom bilder: En metasyntese av klienters erfaringer med kunstterapi

Abstract

En betydelig andel av befolkningen opplever potensielt traumatiserende hendelser, som utgjør en trussel mot liv eller helse. For noen vil dette medføre psykologiske og somatiske reaksjoner og symptomer. Traumehendelsen kan ha overskredet personens integrative kapasitet, og sensoriske, emosjonelle og kognitive komponenter kan dermed lagres som løsrevede fragmenter. Emosjonell dysregulering og dissosiasjon kan være vanlige reaksjoner i etterkant. Kunstterapi kan antas å være en relevant behandlingsform for symptomene, blant annet på grunn av traumeminnenes overveldende og ikke-språklige karakter. Dette legger grunnlag for problemstillingen: Hvordan opplever personer med traumeerfaring kunstterapi som behandlingsmetode? Spørsmålet ble belyst gjennom forskningsmetoden kvalitativ metasyntese. Systematisk litteratursøk resulterte i syv inkluderte artikler, hvorav identifiserte hovedtemaer var: 1. Kunstterapi skaper rom til å forholde seg til fortid, og 2. Kunstterapi gir tilgang til nye måter å respondere på. Resultatene viste at et visuelt og eksternt uttrykk kan bidra til gradvis eksponering for traumeerfaringer. I tillegg kan visuelle og metaforiske aspekter ved behandlingen bidra til å tilgjengeliggjøre og uttrykke minnefragmenter som er lagret ikke-verbalt og subkortikalt. En dialektisk tilnærming, bestående av visuelle uttrykk og verbal forståelse, kan utgjøre en prosess der minnefragmenter gradvis integreres. Videre kan det utforskende og skapende aspektet ved kunstterapi, bidra til å fremme ressurser og identitet.

A significant proportion of the population experiences potentially traumatizing events that pose a threat to life or health. For some, this will entail both psychological and somatic reactions and symptoms. The traumatic event may have exceeded the person's integrative capacity, where sensory, emotional and cognitive components might be stored as detached fragments. Emotional dysregulation and dissociation may be common symptoms afterwards. Art therapy can be assumed to be a relevant form of treatment for these reactions, partly due to the non-linguistic nature of the traumatic memories. This forms the basis for the problem statement: How do people with trauma exposure experience art therapy as a treatment method? The question was elucidated using the research method qualitative metasynthesis. A systematic literature search resulted in seven included articles, wherein the main themes identified were: 1. Art therapy creates space to be able to relate to the past, and 2. Art therapy provides access to new ways of responding. The results showed that a visual and external expression can contribute to a graduated exposure to trauma experiences. In addition, visual and metaphorical aspects of the treatment may help accessing and expressing fragments of memory that are stored non-verbally and subcortically. A dialectic approach, consisting of visual expression and verbal understanding, may constitute a process in which memory fragments are gradually integrated. Furthermore, the exploratory and creative aspect can help emphasize resources and identity.