Betleri – «løsgjengeriets livsnerve»? En studie av synet på tigging i perioden 1890- 1918

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg hvilket syn ulike samfunnsaktører og myndighetene hadde om tigging i perioden 1890 til 1918. I løpet denne perioden blir betleri( tigging ) skilt ut fra fattigloven og innlemmet i den nye løsgjengerloven( Lov om løsgjengeri, betleri og Drukkenskap) av 1900. Løsgjengerloven representerte ikke noe nytt når det gjaldt kriminalisering av tiggeren, tvert om var det en lempelse fra tvangsarbeid til fengelsksstraff. Etter innføringen av løsgjengerloven oppsto det en debatt om hvorvidt den vanemessige tiggingen skulle avkriminaliseres eller ikke. Debatten fant hovedsakelig sted på Stortinget, og to tydelige posisjoner viste seg. Den konservative høyrefløyen argumenterte for den tradisjonelle hegemoniske måten å se på tiggere, som dovne, arbeidsløse, late, degenererte individer. Tiggeren alltid blitt sett i tett sammenheng med fattigdom, men lovgivningsarbeidet, saksbehandlingen og debattene på Stortinget flyttet tigging nærmere det så kalte « omstreifervesenet». Tigging ble betraktet som en måte å tjene til livets opphold uten fastarbeid og ble derfor sett på som levebrødet til arbeidsløse løsgjengere og omstreifere. Det ble av enkelte satt et likhetstegn mellom omstreifervesenet, som besto av samfunnets bunnsjikt, og tigging. Det ble derfor nødvendig å kontrollere og uskadeliggjøre disse individene for å forhindre spredning av den moralske uviljen. Bunnlinjen til den hegemoniske forståelsen av tigging var at tigging var roten til lediggang, og lediggang ble ansett som roten til alt ondt. Denne måten å se tiggeren på ble utfordret av venstresiden, med Johan Castberg i spissen. Denne posisjonen representerer en mer human måte å se på tiggere. Den hevdet at tiggeren ikke selv var skyld i sin nød, men utenforliggende årsaker som konjunkturer i arbeidsmarkedet. Videre ble et argumentert med at var statens oppgave å ta vare på de i samfunnet som ikke klarte det selv. Arbeiderpartiets inntog på Stortinget brakte inn elementer av sosialistisk politikk og klassekamp i diskusjonen. Partiet la spesielt vekt på ufrivillig arbeidsledighet og fattigdom ved arbeidsplasser som var utsatt for svingninger i markedet. Arbeiderpartiet fungerte som støtte til den venstrepolitiske siden sin humane oppfatning av tiggeren. Uenigheten og forskjellene mellom de to posisjonene befestet seg i løpet av tidsrommet til oppgaven, selv om det er den tradisjonelle, hegemoniske forestillingen var og ble den dominerende.

This Master’s thesis explores societal actors and the authorities’ perceptions of begging during the period from 1890 to 1918. During this period, begging was separated from the Poor Relief Act and incorporated into the Vagrancy Act (Lov om løsgjængeri, betleri og drukkenskab) of 1900. The Vagrancy Act did not represent anything new in terms of criminalizing the beggar, on the contrary, it represented a shift from forced labour to imprisonment. In the aftermath of the Vagrancy Act, a debate arose as to whether habitual begging should be decriminalized as punishment or not. The debate primarily took place in the Norwegian parliament, Stortinget, were tow clear positions emerged. The conservative right- wing argued for the traditional hegemonic view of beggars as unemployed, lazy, idleness and degenerated individuals. Begging had always been closely associated with poverty, but the debate in Stortinget and legislative work brought begging closer to the so- called “vagrancy system”. Begging was seen as a way to make a living without regular work and was regarded as the livelihood of unemployed vagrants and vagabonds. It was necessary to control and neutralize these individuals in who prevent spread of their bad moral. The hegemonic understanding of begging was that it was the root of idleness, and idleness was the root for all bad moral. The view of beggars was challenged by the left-wing, and this position represented a more humane understanding of beggars. It emphasized that the beggars were not to blame for their situation, but there were other factors such as fluctuations in the labore marked. It was the state responsibility to take care of them who were unable to do it themselves. The entry of the Labour party into the parliament brought elements of socialist politics and class struggle into the debate about beggars. The party emphasized involuntary unemployment and the poverty in workplaces who were vulnerable to fluctuations. The Labore Party provided support to the left-wing’s humane view of beggars. The disagreement and differences between the two perceptions during the period this thesis covered were solidified, and the hegemonic perception remained dominant.