| dc.description.abstract | Sammendrag I løpet av de siste ti tiårene har skolen, likhet med resten av samfunnet, gjennomgått en digital transformasjon. I skolen tar en hovedsakelig i bruk digitale plattformer og verktøy i klasseromsundervisningen og administrative oppgaver. Dette gjøres, i likhet med andre offentlige samfunnsinstitusjoner, for å skape nye og moderne arbeids- og undervisningsmetoder. Dette er for å skape en bedre og mer arbeids- og kostnadseffektiv sektor. Skolens digitaliseringsprosess startet for alvor i 2006 med innføringen av kunnskapsløftet (LK06). Det var med denne reformen at digitale ferdigheter for første gang ble innført som en av de fem grunnleggende ferdighetene Digitalisering av arbeids- og undervisningsmetoder kan anses som et søk etter nye og forbedrede metoder for bruk i skolen. Dette har gitt utslag på skolestrukturen, grunnet metodens sentrering og satsing på digitale metoder og verktøy. Denne satsingen kan ses i lys av den nasjonale satsingen rundt digitalt første valg, som er formulert i «digital agenda for Norge» og den nasjonale digitaliseringsstrategien for skolen. Med dette grunnlaget søker denne oppgaven å besvare følgende problemstilling: «Hvordan og i hvilken grad er digitaliseringsprosessen i skolen styrt ut fra NPM prinsipper?» Oppgavens datagrunnlag er innhentet fra semistrukturerte kvalitative intervjuer med politikere, IKT-næringen, lærere og lærerrepresentanter. Det ble fullført 11 intervjuer, basert på de tre utvalgene. Årsaken til utvalgets brede utforming var at disse tre aktørene ble ansett som sentrale i søket etter et så nyansert svar som mulig. De forskjellige utvalgsgruppene sitter med erfaringer og kunnskaper relevante for skolens digitaliseringsprosess. Datagrunnlaget baserer seg også på lokale (Bergen) og nasjonale digitaliseringsstrategier, for å gi et bredere datagrunnlag for å besvare på oppgavens brede problemstilling. Funn i oppgaven viste at målet om å skape en mest mulig kostnadseffektiv skole ikke nødvendigvis medfører riktighet, men heller det motsatte. Digitalisering av skolens arbeids- og undervisningsmetoder har medført økte kostnader. Dette er et resultat av økt ressursbruk på kvalitetssikring av ulike digitale læremidler, verktøy og administrative programmer før innkjøp. Samtidig har en sett en økning i kostnadene i vedlikeholdskostnader. En må nemlig bytte ut de digitale verktøyene i løpet av en 5 års periode, grunnet strenge GDPR regler og kritikk verdige markedsstrategier. Sist nevnte kan ses på som et resultat av den økte markedsinteressen i den norske skolen. Interessen har økt etter samarbeid mellom privat og offentlig sektor ved bruk av det uregulerte frie læremiddelmarkedet. Skolestyring innen New Public Management har ført til en streng budsjettstyring av skolene. De økonomiske rammene for innkjøp av læremidler sentreres rundt digitale læremidler og verktøy framfor tradisjonelle analoge læremidler. Dette har ført til en begrensning av lærernes faglige autonomi. Lærere må sentrere sin undervisning rundt digitale undervisningsmetoder, som følge av skolens økonomi og læreplanenes målsettinger rundt den digitale satsingen. For elevene har bruken av digitale læremidler ført til at en lettere kan tilpasse opplæringen etter deres behov og kunnskapsnivå. Resultatet blir derimot en økning av kunnskapsdifferensiering. Årsaken er at digitale læringsplattformer muliggjør differensiering, basert på elevens kunnskapsnivåer, i mye større grad en tidligere. Flere av informantene trakk frem hvordan tilpasset opplæring, i den digitale skolehverdagen, har gjort det enklere å møte elevene på deres nivå. I tillegg forklarte de hvordan spillifiseringselementer har gjort det lettere å engasjere og aktivisere elevene i sin egen kunnskapsutvikling. Spillifisering kommer inn under et bakteppe av kontroll. Disse brukes for å lettere kontrollere og styre elevene inn mot ønsket prestasjonsresultat og adferd, ettersom spillifisering har vist seg å være godt egnet for dette. Nivådifferensieringen, som skjer innad de digitale læringsplattformene, skjer en så lenge i samarbeid med lærerne. Derimot ble det uttalt i intervjuene at det jobbes med å utvikle adaptive læremidler som skal kunne gjøre differensieringen enklere og mer effektiv. Skolens digitaliseringsprosess har foregått uten et klart forskningsmessig legitimeringsgrunnlag. Mange av prosessene virker til å være påbegynt i et håp og tro om positive effekter, gjennom en noe ukritisk implementering av digitale læremidler. Det forekommer også at mange av informantene, i det politiske utvalget og lærer utvalget, ikke føler at det har noe særlig kontroll over skolens digitale transformasjon. Dette styres hovedsakelig fra nasjonale reformer, i form av læreplanene og digitaliseringsstrategiene. Avslutningsvis forekommer det en endring i synet på bruken av digitale læremidler. Flere av informantene ønsker en bedre balanse, og noe mer kritisk tilnærming til digitale læremidler. Dette reflekteres også i den politiske og offentlige samfunnsdebatten. Der etterspør flere mindre skjermtid i skolen, og mer kunnskap om mulige positive og negative effekter ved bruk av digitale læremidler. | |
