| dc.description.abstract | Studien utforsker Israels håndtering av palestinsk egen-initiert soloterrorisme, og er en casestudie av voldsbølgen i Israel og de okkuperte palestinske områdene i 2015-2016, som ofte benevnes «knivintifadaen». Oppgaven undersøker først plausible motiv for hvorfor palestinske tenåringer og unge voksne gikk til angrep på israelere med bruk av alminnelige husholdningsartikler som kniv eller saks som angrepsvåpen, i visshet om at det høyst sannsynlig endte i en selvmordsaksjon. I lys av det som statsvitenskapen beskriver som «securitization theory», direkte oversatt til sikkerhetiserings-teori, diskuteres så hvorfor israelske myndigheter responderte slik de gjorde på voldsbølgen. Oppgaven adresserer videre noen av de utfordringer og dilemmaer staten Israel møter i skjæringspunktet mellom effektiv terrorbekjempelse og grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Den israelske kontraterrorinnsatsen i 2015-2016 hadde til hensikt å undertrykke voldsbølgen ved å avskrekke palestinske ungdommer fra å initiere nye angrep. Man tok således ikke tak i grunnårsaken til voldsbølgen, den mangeårige marginaliseringen, diskrimineringen og undertrykkelsen av den palestinske befolkningen, en direkte konsekvens av den israelske okkupasjonen. Videre bar den israelske kontraterrorhåndteringen og tiltakene preg av disproporsjonal respons, hvor både terrormistenkte og uskyldige familiemedlemmer skulle rammes hardest mulig, for å oppnå en preventiv og avskrekkende effekt. I lys av sikkerhetiserings-teorien, skapte sikkerhetsdiskursen og israelske myndighetspersoners påvirkning for å eskalere trussel-oppfatningen, aksept i den israelske befolkningen til å forsake grunnleggende menneskerettigheter og internasjonalt anerkjente rettssikkerhetsprinsipper. Håndteringen av terrorangrepene under «knivintifadaen» bidro således til å ytterligere svekke konsolideringen av liberale demokratiske verdier, i et allerede utfordret israelsk demokrati. | |
