Problematisk og skadelig seksuell atferd blant barn : Begreper, karakteristika og vurdering i norsk kontekst

Abstract

Denne avhandlingen handler om barn (0-17 år) som har utøvd problematisk (PSA) eller skadelig seksuell atferd (SSA) primært mot andre mindreårige, enten ved fysisk tilstedeværelse og/eller ved bruk av teknologi/internett. Prosjektet søker å utvikle kunnskap og begreper i norsk kontekst. Arbeidet tar utgangspunkt i et holistisk, økologisk, utviklings- og empirisk basert kunnskaps-perspektiv. Det er gjennomført to empiriske, kvantitative datainnsamlinger. Den første baserer seg på retrospektiv gjennomgang av avsluttede pasientjournaler knyttet til et kvalitetssikringsprosjekt i spesialisthelsetjenesten (artikkel I og II), og den andre er knyttet til tverrfaglige fagpersoners erfaringer og bruk av den norske versjonen av AIM3 Utredningsmodellen (Leonard & Hackett, 2019) (artikkel III).

I den første artikkelen introduseres kontinuumsmodellen for seksuell atferd på norsk og vi utforsker ulike karakteristika i et klinisk utvalg med tenåringsgutter (N=56). Gjennomsnittsalder ved oppstart av utredning/behandling var 14,1 år (SD 2,1). Debutalder registrert for første SSA var 13,2 år (SD 2,3). Majoriteten er norskfødte gutter som bor med sin biologiske familie. Flertallet av familiene har stort hjelpebehov eller vansker med å anerkjenne og støtte opp under behandlingen. Guttene viser sammensatte vansker: kognitivt, sosialt, andre atferdsvansker, egne erfaringer med vold, overgrep og/eller omsorgssvikt. De har i hovedsak utført type alvorlig seksuell atferd mot andre barn. SSA har for det meste vært utført i nærområde eller hjemme. Majoriteten av de utsatte barna er bekjente eller unge jenter i familien, mens en fjerdedel av de utsatte, er gutter. Resultatene samsvarer i store trekk med internasjonale funn fra andre typer utvalg når det gjelder debutalder, kjennetegn ved utsatte barn, arena for SSA-utøvelse, spredning på kognitiv fungering og egenerfaring med vold, omsorgssvikt og/eller overgrep. I det norske kliniske utvalget finner vi spesielt høyt innslag av sosiale utfordringer, familieutfordringer, andre ikke-seksuelle atferdsvansker og unge utsatte barn.

I den andre artikkelen ser vi på mulige forskjeller på tilsvarende karakteristika som nevnt ovenfor, mellom to subgrupper; gruppen tenåringsgutter som har utøvd SSA mot utsatte barn under 12 år og mer enn 4 år yngre (Harmful Sexual Behaviour-Children [HSB-C], n=30) versus gruppen som har utøvd SSA mot jevnaldrende utsatte (mindre enn 4 år yngre/eldre) (Harmful Sexual Behaviour-Peers [HSB-P], n=24). Hovedfunn er ingen signifikante forskjeller mellom subgruppene. Vi finner enkelte større eller moderate effektstørrelser som vi drøfter opp mot metodologiske begrensinger og klinisk relevans. Blant annet finner vi en stor tendens til at gutter i HSB-C gruppen har tidligere oppstart med egenerfart vold og/eller omsorgssvikt, har oftere mer enn ett utsatt barn, gjentar oftere PSA/SSA i behandlingskontakten og har oftere omsorgsgivere som trenger mye oppfølging og hjelp. Når det gjelder HSB-P gruppen finner vi større tendens til at flere har god kognitiv fungering og at flere omsorgsgivere har større vansker med å anerkjenne og støtte opp under behandlingen.

I den tredje artikkelen utforsker vi norske tverrfaglige fagpersoners skåringer og erfaringer med bruk av den norske versjonen av AIM3 Utredningsmodellen (N=56). Vi finner estimert interrater-reliabilitet (IRR/ICC) i det moderate området både for alle AIM3-faktorer samlet og for alle AIM3s hovedområde-summer. Majoriteten av de tverrfaglige fagpersonene rapporterer at de med stor sannsynlighet vil bruke AIM3-verktøyet videre og at AIM3 er nyttig for dem i blant annet å gjennomføre kunnskaps informerte beslutningsprosesser knyttet til barnas og familiens videre behandlings-, oppfølgings- og trygghetsbehov.

Oppsummert, finner vi at det norske kliniske utvalget innehar mange av de typiske kjennetegnene for denne gruppen barn, samtidig varierer gruppen ved å ha en lang rekkes sammensatte og komplekse vansker. Resultatene samsvarer i hovedtrekk med internasjonale funn innhentet fra andre typer utvalg med gutter som har utøvd tilstedeværende SSA. I vårt kliniske utvalg er det likevel noen spesifikke trekk som går igjen: høyt innslag av andre ikke-seksuelle atferdsvansker, sosiale og familiemessige utfordringer samt en relativ høy andel unge utsatte. Gruppen barn som har utøvd SSA viser generelt stort mangfold når det gjelder bakgrunnsfaktorer og karakteristika (utøver, kontekst, seksuell atferd, utsatt). Dette fordrer både trygge og kompetente fagpersoner som samtidig har tilgang på best mulig kunnskapsbaserte, pålitelige og konsistente PSA/SSA utredningsverktøy for barn på ulike alders- og utviklingstrinn. Inntil videre empirisk basert kunnskapsutvikling foreligger, vil våre funn understøtte videre bruk av AIM3-modellen for å informere videre behandling, oppfølging og trygghetsarbeid knyttet til ungdom. For fagpersoner som anvender AIM3 i norsk kontekst, vil det særlig anbefales å supplere med bredere kartlegging av digital aktivitet, alvorlige livshendelser (ACE), utviklings- og familie-fungering.

This thesis is about children (0-17 years) who have engaged in problematic (PSB) or harmful sexual behaviour (HSB) primarily towards other minors, either through physical presence and/or by technology/internet. The project seeks to develop knowledge and concepts in a Norwegian context. The work is based in a holistic, ecological, developmental, and empirically knowledge perspective. Two empirical, quantitative data collections have been carried out. The first is based on a retrospective review of completed and closed patient records linked to a quality assurance project in the specialist healthcare service (article I and II), and the second is linked to interdisciplinary professionals' experiences and use of the Norwegian version of the AIM3 Assessment Model (Leonard & Hackett, 2019/2020) (article III). In the first article, the continuum model for sexual behaviour is introduced in Norwegian, and we explore different characteristics in a clinical sample of boys (N=56). The average age at the start of treatment was 14.1 years (SD 2.1). The age of onset recorded for the first HSB was 13.2 years (SD 2.3). The majority are Norwegian-born boys who live with their biological family. The families have mostly an extensive need for help or difficulties in recognizing and supporting their children during the treatment. The boys show complex difficulties like cognitive, social, other behavioural difficulties, own experiences of violence, abuse and/or neglect. They have carried out harmful sexual behaviour (HSB) against other minors. HSB has mostly been carried out in the local area or at home. The majority of the exposed children are acquaintances or young girls in the family, while a quarter of the exposed are boys. The results are broadly consistent with international findings from other types of samples in terms of age of onset, characteristics of exposed children, arena for HSB practice, variance of cognitive functioning and personal experience of violence, neglect and/or abuse. In the Norwegian clinical sample, we find a particularly high proportion of social challenges, family challenges, other non-sexual xi behavioural difficulties and young children having displayed or being exposed for HSB. In the second article, we look at possible differences in the corresponding characteristics as mentioned above, between two subgroups; the group of teenage boys who have displayed HSB against exposed children under the age of 12 and more than 4 years younger (Harmful Sexual Behaviour-Children [HSB-C], n=30) versus the group who have displayed HSB against exposed peers (less than 4 years younger/ older) (Harmful Sexual Behaviour-Peers [HSB-P], n=24). Main findings are no significant differences between the subgroups. We find certain larger or moderate effect sizes which we discuss against methodological limitations and clinical relevance. We find a strong tendency for boys in the HSB-C group to have an earlier onset of self-experienced violence and/or neglect, more often have more than one exposed child, repeat problematic or HSB more often during the treatment contact and have more caregivers who need a lot of follow-up and help. When it comes to the HSB-P group, we find a greater tendency for more boys to have good cognitive functioning and for more carers to have greater difficulties in recognizing and supporting their boys during treatment. In the third article, we explore Norwegian interdisciplinary professionals' scores and experiences using the Norwegian version of the AIM3 (N=56). We find estimated interrater reliability (IRR/ICC) in the moderate range both for all AIM3 factors combined and for all five AIM3 domain sums. The majority of the interdisciplinary professionals report that they will very likely continue to use the AIM3 tool and that AIM3 is useful for them in e.g., carrying out knowledge-informed decision-making processes related to the children's and family's further treatment, follow-up and safety needs. In summary, we find that the teenage boys in the Norwegian clinical sample possess many of the typical characteristics of this group of children, while at the same time the group varies across a wide range of compounded and complex difficulties. The xii results are broadly consistent with findings obtained from other types of international samples from the group of teenage boys who have exercised present HSB. In our clinical sample, there are still some specific features that are more common: a high percentage of other non-sexual behavioural difficulties, high degree of social and family challenges and a relatively high proportion of young people exposed. The group of children who have practiced HSB generally shows great diversity in terms of background factors and characteristics (young person, context, sexual behaviour, exposed child). This requires both confident and competent professionals who at the same time have access to the best possible knowledge-based, reliable, and consistent HSB assessment tools for children at different age and developmental stages. Until further empirically based knowledge development is available, our findings will support further use of the AIM3 model to inform further treatment, follow-up and safety work related to young people. For professionals who use AIM3 in the Norwegian context, it would be particularly recommended to supplement with a broader mapping of the young person’s digital activity, adversive child/life events (ACE), developmental and family functioning.