På sporet av fiksjon- en nærlesning av Tomas Espedals roman Imot naturen med søkelys på allusjon

Abstract

I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan allusjoner i Tomas Espedals roman Imot naturen (2011), kan påvirke hvordan romanen kan leses. Romanen handler om karakteren Tomas og hans to store kjærlighetsforhold, om hans forhold til sin mor, om kunst, og om sorgen som oppstår når kjærligheten tar slutt. Her speiler, kontrasterer og sammenligner romanens forteller sin egen situasjon og karakterene i romanen med andre kjente personer, som enten har levd eller som er fiksjonelle karakterer i andre romaner.

Allusjoner kan utvide en tekst og påvirke meningsinnholdet. Men da kreves det at leseren kjen- ner til det som det alluderes til. De fleste av allusjonene i romanen nevnes eksplisitt. Undersø- kelsen har dermed gått ut på å påpeke ulike sammenhenger mellom allusjonene og romanteks- ten til Espedal. Her alluderes det i hovedsak til historien om Héloïse og Abélard, og brevene de to sendte til hverandre på 1100-tallet, men også til romanen Elskeren (1984) av Marguerite Duras, Malcolm Lowry sin roman Under vulkanen (1947) og skuespillet Intervjuet av Natalia Ginzburg, for å nevne noen. Felles for allusjonene er at de også kan knyttes tematisk til Espedals roman. Det er også mulig peke på et ideal hos fortelleren når det kommer til kjærlighetsforstå- else og parrelasjoner.

Espedal skriver sine romaner med utgangspunkt i sitt eget liv. Noen av karakterene i romanen er dermed basert på virkelige personer. Litteraturforsker Atle Kittang har utalt at det er umulig å vite hva som er fiksjon og hva som er virkelig i Tomas Espedals romaner. Et spørsmål som oppgaven prøver å besvare er om intertekstualiteten kan åpne for et metanivå i romanen som kan peke mot fiksjonelle trekk hos fortelleren.