Personargumenter mot stortingspolitikere

Abstract

Sammendrag

Denne oppgaven handler om bruk av personargumenter mot stortingspolitikere. Argumentasjonsteoretisk regnes personargumenter vanligvis som feilslutninger, fordi de forkaster en uttalelse på grunn av den som uttaler seg. Oppgaven undersøker om det likevel kan være argumentasjonsteoretisk, etisk og demokratisk legitimt å bruke personargumenter mot stortingspolitikere, der det er berettiget mistanke om de at beriker seg på fellesskapets bekostning. Det utformes en forståelse av personargumentets karakter. Den bygger på kravene til gode argumenter innenfor uformell logikk, og på en todeling av personargumenter som rettet mot egenskaper ved personen og mot omstendigheter rundt personen. For å undersøke de pliktetiske betingelsene for bruk av personargumenter mot stortingspolitikere utformes et syn på bruken av personargumenter innenfor Ross’ teori om pro tanto plikter. Innenfor det pliktetiske synet undersøkes seks personargumenter med hensyn til fire sentrale sider ved Darwalls teori om anerkjennelsesrespekt. I kontrast til det pliktetiske synet setter jeg mitt eget syn på bruken av personargumenter. Det synet bygger på konsekvensetikk. Innenfor det konsekvensetiske synet undersøker jeg sentrale demokratiske betingelser for å bruke de samme seks personargumentene mot de samme stortingspolitikere. Jeg konkluderer med at selv om personargumenter brukt mot stortingspolitikere ser ut til å medføre en del pliktetiske problemer, kan de ha flere gode konsekvenser for et representativt demokrati.

Abstract This thesis is about ad hominem arguments against members of the Norwegian parliament. Ad hominem arguments are generally seen as fallacies because they reject statements based on something with the person giving the statement. The thesis explores if argumentation theory, ethics and democratic considerations may still legitimize the use of ad hominem arguments against several parliamentarians, when there is a reason to believe that they enrich themselves on behalf of society. An understanding of the character of the ad hominem argument is developed, based upon the conditions for good arguments within informal logic and on traits belonging to the person and traits belonging to the persons’ circumstances. To explore the deontological conditions for using ad hominem arguments against parliamentarians, a position on the use of ad hominem arguments is developed, based on the Rossian pro tanto theory. Within that position, six ad hominem arguments regarding four central features of Darwalls’ theory of recognition respect are explored. As a contrast to this position, a consequentialist position on the use of ad hominem arguments against parliamentarians is posed. Within that position, central democratic conditions for using the same six ad hominem arguments against the same parliamentarians are explored. I conclude that even though ad hominem arguments against parliamentarians seem to cause some deontological problems, they may still have a number of good consequences for a representative democracy.