Seksuell orientering i terapi - usynlig og antatt heterofil? Å komme ut som homofil, lesbisk og bifil i terapi - en litteraturgjennomgang

Abstract

Lesbian women, gay men and bisexual men and women (LGB) must consider revealing their sexual orientation in every new situation. This includes encounters in health services. Historically, mental health services have met sexual minorities with pathologizing and treatment. Although this should no longer be offered, the history might still affect how therapy is perceived by LGB-patients. Coming out as gay in therapy should be unproblematic and safe. At the same time, research shows that subjects related to sexuality is one of the least talked about topics in therapy. Few therapists systematically assess sexuality with their patients, while studies show that patients want therapists to ask more directly about it. For some LGB-patients coming out is easy, but for some it is a struggle. LGB-patients reports about both positive and negative experiences regarding coming out in therapy. It is important that therapists can meet LGB-patients with openness and acceptance, and avoid both over- and underestimating the importance of their sexual orientation. Some conditions seem to facilitate the process. Clear signs that the therapist has knowledge about, and is open to, sexual minorities is regarded positively. The probability for the patient to come out increases if the therapists manages to not make any assumptions about the patient’s sexual behavior and sexual orientation through using gender-neutral language. Therapists should be knowledgeable about the challenges LGB might encounter, while contribute to affirm and develop a positive LGB-identity (gay affirmative therapy). Internships, supervision and education are good arenas for increasing one’s knowledge about LGB. Therapists’ sexual orientation is also relevant when working with LGB-patients. This might be because it signals safety and knowledge, but it’s also relevant because many LGB-patients actively seeks out LGB-therapists. This gives implications regarding matching patients and therapists based on sexual orientation.

Lesbiske kvinner, homofile menn og bifile menn og kvinner (LHB) må vurdere om de ønsker å «avsløre» sin seksuelle orientering i enhver ny situasjon. Dette gjelder også ved bruk av helsetjenester. Historisk har psykiatrien møtt seksuelle minoriteter med sykeliggjøring og behandling. Selv om det ikke lengre skal tilbys, kan det tenkes at det påvirker hvordan det oppleves for LHB å være i terapi. Å komme ut som LHB til ens terapeut burde være uproblematisk og føles trygt. Samtidig viser forskning at temaer relatert til seksualitet er minst snakket om i terapi. Det er få terapeuter som systematisk kartlegger seksualitet med sine pasienter. Samtidig indikerer studier at pasienter ønsker at terapeuter spør mer direkte. For noen er det uproblematisk å komme ut, mens for andre krever det mye. LHB-pasienter rapporterer om både positive og negative erfaringer med det å komme ut i terapi. Det er viktig at terapeuter kan møte LHB-pasienter med åpenhet og aksept, og unngå å overdrive og underdrive viktigheten av ens seksuelle orientering. Noen betingelser ser ut til å fasilitere og bedre denne prosessen. Tydelige tegn på at man har kunnskap om, eller er åpen for, ulike seksuelle minoriteter oppleves positivt. Sannsynligheten øker dersom terapeuten unngår å anta noe om pasientens seksuelle praksis og seksuell orientering gjennom bruk av kjønnsnøytralt språk. Terapeuter bør ha kunnskap om hvilke utfordringer LHB kan møte, og samtidig kunne bidra til å bekrefte og utvikle en positiv LHB-identitet (gay-affirmative therapy). Praksis, veiledning og utdanning er gode arenaer for å få kunnskap om LHB. Terapeuters seksuelle orientering er også relevant for LHB-pasienter, blant annet fordi det signaliserer trygghet og kunnskap, men også fordi mange LHB-pasienter aktivt søker åpne LHB-terapeuter. Dette gir implikasjoner ved å matche pasienter og terapeuter basert på seksuell orientering.