| dc.description.abstract | Denne masteren er en kvalitativ casestudie der jeg sammenlikner norsk og svensk integreringspolitikk utover 2000-tallet, med fokus på introduksjonsprogram, herunder arbeidsmarkedstiltak, bosettingsstrategier og integrering som en toveis prosess. Jeg går ut i fra en hypotese om at det mangler politisk vilje til å gjennomføre de tiltak forskning og erfaring viser at gir de beste resultatene. Videre undersøker jeg hvorvidt den norske og svenske staten bidrar til en vellykket integrering innenfor de tre fokuspunktene jeg har nevnt. Mitt teoretiske grunnlag er knyttet til integreringsstrategier fra ulike EU -og OECD-land, overordnede retningslinjer fra EU, forskning og befolkningens oppfatning av hva vellykket integrering innebærer (Europakommisjonen, 2015; Eurobarometer, 2015; OECD, 2015). Jeg har primært benyttet kvantitative data fra statlige dokumenter fra Norge og Sverige, samt ulike forskningsrapporter og avisartikler. Jeg har også benyttet noe kvalitativ data fra statlig utarbeidet statistikk fra Norge og Sverige. Jeg har gjennom undersøkelser av overnevnte strategier, dokumenter og tilhørende forskning, kommet frem til at både Norge og Sverige gjennom sin politikk bruker store ressurser på integreringen. Integrering har høy prioritet i begge land og tiltak har blitt evaluert og utbedret kontinuerlig gjennom 2000-tallet. Det finnes ikke et entydig svar på min problemstilling, men virkeligheten er langt mer nyansert enn hva hypotesen min tilsier. Selv om både Norge og Sverige bidrar til vellykket integrering på et overordnet nivå, er det imidlertid noen områder som ikke er blitt utbedret på en tilfredsstillende måte, til tross for gjentatte tilbakemeldinger gjennom forsknings -og evalueringsrapporter. Det gjøres for lite i begge land for de lavest utdannede flyktningene, som også ofte er kvinner (Djuve et al. 2017; Riksrevisjonen 2015). Det er også manglende tiltak overfor de flyktningene med høyere utdanning, gjennom mangel på effektive godkjenningsordninger og validering av utenlandsk kompetanse (NOU 2017:2; Djuve og Kavli 2007; Djuve et al. 2017). Det største skillet mellom norsk og svensk integreringspolitikk, er imidlertid bosettingsstrategien. Norge har klart å benytte hele landet til bosetting og viljen til bosetting i kommunene har blitt bedre de senere årene, samtidig som det har vært tilfredsstillende tilgang på boliger (Djuve og Kavli 2007; Søholt et al. 2018). Sverige har valgt å gi flyktningene mulighet til å bosette seg på egenhånd etter EBO-loven, i tillegg til at de har hatt boligmangel og tatt inn flere flyktninger enn Norge, noe som har ført til segregerte områder (Myrberg, 2012; SOU 2003:75). Dette er blant hovedårsakene til større grad av segregering i Sverige enn i Norge. Viktigheten av integreringen som en toveis prosess, anerkjennes av den norske og svenske staten gjennom politiske dokumenter og har nær sammenheng med de øvrige integreringstemaene i opppgaven. Toveis integrering prioriteres på et overordnet nivå gjennom økonomisk støtte og kommunikasjon med sivilsamfunnet og anti-diskrimineringstiltak, herunder lovgivning i begge land. (Integrations- och jämställdhetsdepartementet 2009; SOU 2016:13; NOU 2017:2; Aasen, Haug og Lynnebakke, 2017; Bäfvenberg, 2015; Justis -og beredskapsdepartementet, 2016). Temaet får imidlertid mindre fokus på lavere nivåer, selv om det kan diskuteres hvor mye staten skal involvere seg i interaksjonen mellom majoritets og minoritetsbefolkningen (Hanche-Dalseth, 2011; Nordregio 2017). Det kan tyde på at det finnes potensiale i utnyttelse av toveis integrering som foreløpig ikke er utforsket godt nok i verken Norge eller Sverige. Det er imidlertid et desto større behov for at befolkningen generelt engasjere seg mer i prosessen, inkludert frivillige organisasjoner og det private næringsliv. Uten større grad av involvering og åpenhet fra majoritetsbefolkningen og samfunnet som helhet, vil det være vanskelig å lykkes bedre med integreringen som en toveis prosess. | en_US |
