"Et menneske er en hud mellom to former for kaos" - En lesning av Stig Sæterbakkens Ikke forlat meg (2009)

Abstract

This MA thesis aims to research Stig Sæterbakken’s novel, Ikke forlat meg, which was published in 2009. The book is narrated by a second-person narrator, which tells about and to Aksel Morander. Initially, Aksel is debating whether to continue his life or commit suicide. The narrator analyses how Aksel views his own life, and the relationships he is part of. Based on the narrator’s stories about earlier events in Aksel’s life, he seemingly has a dark and destructive view of his own life. Some critics argue that the reception of Ikke forlat meg, which questions the reverse chronological discourse and the second-person narrator, is one of the weaknesses of the novel. The novel is, therefore, a relevant object for research of narratological, psychoanalytical, and trauma-theoretical literature studies. From these literary fields, I will refer to key theories from Gerard Genette, David Herman, Paul Ricoeur, Cathy Caruth, and Sigmund Freud, who have all contributed to the research within their respective fields. In my readings of the novel, I will analyze the form and theme of the novel and argue that the critics’ objections against the implementation of a second-person narrator and the reverse chronology, indicates that we must read these aspects in another way. The form and theme of the novel are inextricably related to each other and illustrates how we, as human beings, can observe ourselves externally if we can manage to distance ourselves. I will argue that the second-person narrator as a self-addressing narrator who studies himself (Aksel) from an outside-perspective, reconstructs his experiences from a dark perspective. I believe that the traumatizing events in the last chapter of the novel lay the foundation for traumatic reactions and jealousy in the earlier chapters. These events are, eventually, leads him towards the choice he is about to make at the beginning of the novel. Simultaneously, in light of Ricoeur’s theories, I will argue that the story itself is processing the life of Aksel in such a way that makes the choice between life and death disappear throughout the novel.

Denne masteroppgaven omhandler Stig Sæterbakkens nest siste roman, Ikke forlat meg, utgitt i 2009. Boken er formidlet av en andrepersonsforteller, som forteller om og til Aksel Morander. Aksel står innledningsvis overfor et valg om å fortsette livet eller ta sitt eget liv. Fortelleren analyserer hvordan Aksel ser på livet sitt og sine relasjoner til andre. Dette synet vitner om et mørkt, destruktivt syn som blir grunngitt gjennom fortellerens fortelling om flere tidligere hendelser i Aksels liv. I resepsjonen av Ikke forlat meg stiller flere spørsmålstegn ved den omvendt kronologiske diskursen og andrepersonsfortelleren. Noen av kritikerne mener dette er klare svakheter ved romanen. Romanen er derfor et aktuelt studieobjekt for narratologisk, psykoanalytisk og traumeteoretisk litteraturforskning. I disse litterære retningene henter jeg teorier fra blant andre Gerard Genette, David Herman, Paul Ricoeur, Cathy Caruth og Sigmund Freud, som alle har bidratt til forskningen innenfor deres respektive felt. I mine lesninger av romanen tar jeg for meg romanens form og tematikk, og argumenterer for at kritikernes innvendinger mot andrepersonsfortelleren og den omvendte kronologien gjør at vi må leses disse aspektene på en annen måte. Jeg mener form og tematikk er uløselig knyttet sammen, og at romanen illustrerer hvordan vi som mennesker kan observere oss selv utenfra om vi klarer å distansere oss fra oss selv. Jeg leser andrepersonsfortelleren som en selvadresserende forteller som studerer seg selv (Aksel) utenfra, og rekonstruerer egne opplevelser fra sitt liv i et mørkleggende perspektiv. Jeg argumenterer for at de traumatiserende hendelsene i romanens siste kapittel legger grunnlaget for traumatiske reaksjoner og sjalusi i de tidligere kapitlene. Og i sin lengste utstrekning fører disse hendelsene til valget han står overfor innledningsvis i romanen. Samtidig argumenterer jeg for, med Ricoeur sin tenkning, at fortellehandlingen i seg selv bearbeider Aksels liv på en sånn måte at valget om liv eller død forsvinner ut av romanen gjennom fortellehandlingen.