dc.description.abstract | Oppgaven tar for seg en gruppe unge mennesker i Mostar, Bosnia og Hercegovina, som skiller seg ut fra majoriteten ved at de ønsker å bryte med den politiske strukturen der etnisitet blir sementert, og der nasjonalisme og segregering manifesterer seg gjennom den rådende nasjonalistiske diskursen. Det spesifikke utgangspunktet som den gruppen har, både gjennom den generasjonen de tilhører og tilhørigheten til Mostar som de deler, har implikasjoner for hva de identifiserer som årsakene til krigen og forestillingene de har om forsoning. Settene med ikke-nasjonalistiske og inkluderende verdier som de deler, og som har ført dem inn i et engasjement innenfor den sivile NGO-sektoren, er med på å forme måten de ser verden på. Det er med utgangspunkt i deres syn på de ønskelige strategiene og hva de selv legger i forsoning, at de ser med skepsis på internasjonale forsoningsstrategier som tar utgangspunkt i den kristne tanken om tilgivelse og helbredelse, samt strategier som er tuftet på ideen om å ta kollektivt ansvar basert på etnisk tilhørighet. Noe av det viktigste for dem er å ikke bli dømt eller definert ut i fra sin etniske bakgrunn, og forsoningsstrategier som sementerer tilskrivelsen av verdier i forhold til etnisitet bryter derfor med deres måte å se verden på.Oppgaven tar også for seg hvordan den politiske og administrative strukturen, som er nedfelt i Daytonavtalen, er med på å institusjonalisere en "monolittisk ide om identitet" der identitet er det samme som etnisitet. Strukturene i samfunnet er dermed med på å undergrave arbeidet til de aktive innenfor NGO-sektoren som forsøker å skape nøytrale rom og alternative motdiskurser som gjør det mulig å gå utenom etnisitet. Ved at det eksisterer krav og forventninger til etnisk likevekt i alle sektorer og nivå i samfunnet, blir etnisitet avgjørende for rekruttering, ansettelser og donorstøtte. Skolesystemet fungerer som en arena der etnisitet blir sementert, blant annet gjennom prinsippet om "to skoler under ett tak" (dvije skole pod jednim krovom), og gjennom henholdsvis kroatiske (fra Zagreb) og bosniske (fra Sarajevo) lærebøker. Etnisk likevekt manifesterer seg også i NGO-sektoren; de internasjonale donororganisasjonene støtter hovedsakelig prosjekter som er basert på å la likt antall ungdommer fra hver av de etniske gruppene i BiH komme sammen. Prosjekter som de lokale selv har troen på, og som går utenom de fastsatte rammene for forsoningsarbeid basert på etnisk likhet, får ikke pengestøtte.Et av målene med oppgaven er å sette fokus på hva som skjer med drivkraften og engasjementet til de ungdommene som er aktive i ulike NGOer, og som har tro på Mostar og BiH sin fremtid, når de opplever at de motarbeides av de internasjonalt påtvungne strukturene, og at det er NGOer med en forsoningsstrategi som de ikke selv tror på som faktisk får pengestøtte. Mister de drivkraften og gir opp forsøkene på å skape en motvekt til de strukturene de forkaster, eller kjemper de videre for det de tror på? | no_NO |