Hvordan påvirker manuellterapi smerte og funksjon hos pasienter med kjeveleddsdysfunksjon?

Abstract

Purpose Temporomandibular disorder (TMD) has recently been subject of increased health policy attention. There is currently insufficient evidence of efficacy regarding treatment for patients with TMD. In this study, it was desirable to look at how we can use our field in physiotherapy and manual therapy in the treatment of TMD. Method A Single Subject Experimental Design (SSED) with an ABA design was used. Two patients were included in the study which had two weeks baseline, six to eight weeks intervention period and follow-up measurements after three and six weeks after intervention. Outcome measurements were Numerical pain rating scale, patient -specific functional scale and jaw opening ability. Results The results of this study showed clear trend of improvement in pain, function and jaw opening capacity during the intervention period of eight to ten weeks in both patients. The effect persisted at three and six weeks follow-up measurements. Changes in self-reported pain and function can be described as clinically meaningful change for both patients. Test of jaw opening ability showed a clear trend of improvement in both patients, but most in patient 1. The functions that were specified as challenging on the patient-specific functional scale improved from being difficult to perform to being of minor challenge to performe. Conclusion The results show that manual therapy can be effective in patients with TMD. The results of a SSED study may still not be generalized and the need for further research on the area is required.

Hensikt Kjeveleddsdysfunksjon (TMD) har fått et økende fokus helsepolitisk. Det er per i dag mangelfull dokumentasjon på effekt av behandlingstiltak for pasienter med TMD. I denne studien var det ønskelig å se på hvordan vi kan bruke vårt fagfelt innen fysioterapi og manuellterapi i behandling av TMD. Metode Det ble benyttet et Single Subject Experimental Design (SSED) med et ABA design. To pasienter ble inkludert i studien. Studien hadde to uker baseline, seks til åtte uker intervensjonsperiode og oppfølgingsmålinger tre og seks uker etter endt intervensjon. Måleinstrumenter som ble benyttet var numerisk smerteskala, pasientspesifikk funksjonsskala og gapeevne. Resultat Resultatene i denne studien viste klar tendens til bedring i smerte, funksjon og gapeevne etter intervensjon på åtte til ti uker hos begge pasientene. Effekten vedvarte ved tre- og seksukers oppfølgingsmålinger. Endring i selvrapportert smerte og funksjon kan beskrives som klinisk meningsfull endring for begge pasientene. Test av gapeevne viste en klar tendens til bedring hos begge pasientene, men størst for pasient 1. Funksjonene de oppgav som utfordrende på pasientspesifikk funksjonsskala gikk fra å være vanskelige å utføre til å være lite utfordrende. Konklusjon Resultatene viser at manuellterapi kan ha god effekt på pasienter med TMD. Resultatene fra en SSED-studie kan likevel ikke generaliseres og det behov for videre forskning på område.