Bølgen som knyttet oss sammen

Abstract

Dette prosjektet fokuserer på samspillet mellom krisehåndterere og journalister, samt hvordan sosiale medier kan spille inn på håndteringen av naturkatastrofer. For å belyse dette har jeg tatt utgangspunkt i følgende problemstillinger: Hvordan håndterer journalister og krisehåndterere en naturkatastrofe? Hvilke konsekvenser kan dette ha for pårørende? Og på hvilken måte kan sosiale medier og dagens teknologi være til hjelp under en naturkatastrofe? Jeg har også formulert fem forskningsspørsmål som sammen skal danne grunnlag for besvarelse av overnevnte problemstilling. Disse forskningsspørsmålene er: 1. Hvordan håndterer journalister og krisehåndterere en naturkatastrofe? 2. Er journalister mer opptatt av å skape overskrifter enn å hjelpe til? 3. Ønsker krisehåndterere bevisst å skjule informasjon fra mediene? 4. På hvilken måte kan håndteringen få konsekvenser for pårørende? 5. På hvilken måte kan teknologi og sosiale medier være til hjelp under en naturkatastrofe? For å besvare disse forskningsspørsmålene har jeg gjennomført kvalitative forskningsintervju av to journalister, en krisehåndterer og en pårørende. Journalistene var omtrent de første til å ankomme katastrofeområdene i Asia, og jeg kan på bakgrunn av intervjuene konkludere med at journalistene også kan regnes som de nye krisehåndtererne. Historiene til informantene er gripende, og jeg har forsøkt å gjengi dette i analysedelen. Min påstand er at mediene kan forbindes med overdramatisering og fokus på å skape overskrifter som selger. Denne undersøkelsen viser blant annet at journalistene ble nødt til å tone ned sakene, fordi innholdet var for sterkt. Videre kan jeg konkludere med at resultatet i oppgaven innbyr til et nytt teoretisk perspektiv når det kommer til håndtering av naturkatastrofer. Samspillet mellom krisehåndterere, journalister og publikum glir over i hverandre.