| dc.description.abstract | Oppgaven utgjør sammen med Stadheim (2016) første ledd i det gjenopptatte forskningsarbeidet av de grotter som er lokalisert sør for Reingardslivatnet, Rana, som i utgangspunktet har vært fredet siden 6. Januar 1967. Den har gjennom kartlegging og måling av strukturgeologiske elementer som hensikt å kunne bidra til økt innsikt får hvor stor innflytelse den regionale strukturgeologien og eventuelle isdekker har hatt for initiering og utvikling av de aktuelle grottesystemene. Hovedsakelig er det gjort målinger av sprekker, dette gjelder både i grottene og på overflaten. Ved plotting i Stereonet 8 er det ved hjelp av ulike diagrammer gjort sammenligninger mellom lokal og regional strukturgeologi. Tilslutt i oppgaven diskuteres muligheten for at det som nå er sett som selvstendige grotter, faktisk utgjør ett større sammenhengende system. Nykartleggingen har så langt kommet opp i en total lengde på 7830 m for grottesystemene (Larshullet: 4701 m, Lapphullet: 2204 m, Olavsgrotten: 881 m), noe som gjør Larshullet til Norges 6. lengste grotte (før kartleggingen nr. 12) (St. Pierre 2015). Av kartleggingsdataen er det ved hjelp av CorelDRAW X7 produsert utvidede og mer detaljerte grottekart av Larshullet og Lapphullet (Hele kart finnes som vedlegg A og B i Appendix). De undersøkte grottene går begge slakt nedover fra Reingardslia i øst mot Røvassdalen i vest gjennom en marmorsekvens beststående i hovedsak av ulike typer marmor og glimmerskifer. Larshullet har en høydeforskjell på hele 335 m og nærmer seg med det den underliggende dalbunnen. Passasjene er stort sett av freatisk karakter i det som kan kategoriseres som lineære systemer, der tilstedeværelsen av store N-S tverrsprekker setter sitt preg på utformingen. Enkelte partier i begge grotter fremstår med en svært modifisert morfologi som følge av store kollapser. Bekkenedskjæringsløp i deler av systemene vitner om en invasjon av ny drenering etter at de har blitt inaktive. Grottene er mest sannsynlig dannet subglasialt av glasiasjoner, muligens i tiden rundt «the mid-Pleistocene transition», da vanntilførselen fra trykksmelte har vært stor nok til drive utviklingen fremover fra det som er undervannstreneringer først utviklet under interstadialer tidlig i kvartær eller i neogen. Tatt i betraktning en sammenheng når det gjelder dannelsen til de utforskede grottene begrenses systemene av en minimumsalder på > 720 ka fra speleothem datering i Lapphullet. | en_US |
