Et casestudie av beslutningsprosessen rundt innføringen av introduksjonsloven

Abstract

Den 12. juni 2003 ble lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere vedtatt. Dette var et resultat av at integreringspolitikken var kommet opp på den offentlige politiske dagsorden under Jagland- regjeringen i 1997. I løpet av tidsrommet som utspant seg fra agendasettingen og frem til endelig vedtak var det en mengde ulike aktører, løsninger, problemer og beslutningsmuligheter som var en del av beslutningsprosessen. Oppgaven er utformet som et casestudie og belyser hvordan introduksjonsloven ble en realitet, og undersøker den omfattende beslutningsprosessen som førte frem til at introduksjonsloven ble vedtatt. Introduksjonsloven representerte et paradigmeskifte i norsk integreringspolitikk. Den tidligere integreringspolitikken la opp til at kommunene selv kunne bestemme utformingen av de lokale integreringstiltakene. I mange tilfeller endte dette med en svært stor lokal variasjon kvaliteten til oppleggene.Problemstillingen for studien er: Beskriv og forklar prosessen som førte frem til innføringen av introduksjonsloven. Problemstillingen er todelt og fokuserer på et beskrivende og et forklarende element. Problemstillingens beskrivende rammeverk består av en faseinndeling etter policysirkelens faser. I denne studien er det: Agendasetting, policyformulering og beslutningstaking som er relevant. I disse tre fasene vil det bli undersøkt hvilke aktører, problemer, løsninger og beslutningsmuligheter som var av interesse. I tillegg til dette vil det fokuseres på om ulike policyvinduer og policyentreprenører var aktuelle i de tre fasene. Strømningstankegangen som benyttes i studien har utgangspunkt i "Garbage Can-modellen". For å besvare den forklarende delen av problemstillingen vil det bli benyttet tre forklarende perspektiv: Analytisk problemløsning, interessehevding og forhandling, og (bi) produkt av sammenfall i tid. Studien viser til at alle tre perspektivene har relevans for forklaring av problemstillingen. Det rasjonelle perspektivet har høy forklaringskraft for agendasettingsfasen, og middels i de to andre fasene. Forhandlingsperspektivet fanger spesielt opp viktige elementer i policyformuleringsprosessen. Til sist er det (bi) produkt av sammenfall i tid som har høyest forklaringskraft i beslutningsfasen ettersom det spesielt åpner opp for mulighetsvindu og policyentreprenører. De tre perspektivene utfyller hverandre godt og fanger opp meget mye relevant angående beslutningsprosessen.