Emneansvarlige på UiB og pedagogiske redskaper i endringstid - Barrierer og endringsrom

Abstract

Higher education in Norway has the last two decades been through major changes, and are still going through changes related to teaching and assessment practice. These changes are inspired by learning theory and research, but mainly driven by recent educational policy reforms with implications also for educational content. In light of this, the purpose of this study is to examine how course responsible teaching staff at the University of Bergen (UiB) relate to pedagogical tools such as learning outcome statements and new assessment forms. It is said that by introducing learning outcome statements through Norwegian qualification framework (NQF), higher education in Norway has entered a “learning paradigm” that comes with a change in perspective whereby higher education now produce learning instead of merely providing instruction. Research literature suggest that assessment forms, and whether the assessment form is contructively aligned with other educational components, are both influencing how and what students learn. Consequently, choice of assessment form and constructive alignment becomes important in a learning paradigm. A survey was sent out to all course responsible educators with questions related to their use of learning outcome statements and assessment methods that might shed some light on whether their practice assimilated this change in perspective from instruction to learning. The findings suggest that learning outcome statements are used beyond the demand to formulate them and that even though summative assessment methods have a strong position at UiB, nine out of ten teachers have formative assessment methods in their courses. Many respondents express they feel their own assessment practices are largely comparable to an ideal practice, with most responding that their assessments are at least somewhat similar. Findings also suggest that there is a relationship between demographic variables (age, gender, years teaching) and the use of pedagogical tools. The results show covariation between the use of more formative assessment methods and disagreement with statements that are “change skeptical.” All in all, the findings give the impression of a population of course responsible educators that are willing to make changes, though change in higher education tends to be slow and barriers will have to be overcome. This study suggests that most course responsible educators will experience barriers when trying to implement new assessment methods, and for some, these barriers might effectively hinder desired change.

Høyere utdanning i Norge har nylig gjennomgått store endringer og er fortsatt i endringstid når det gjelder bruk av nye undervisnings- og vurderingsformer. Endringer er inspirert av læringsteori og forskning, men er hovedsakelig drevet av utdanningspolitiske reformer som de siste to tiårene har lagt tydelige føringer også på faglig pedagogisk innhold. I lys av dette er målet til denne masteroppgaven å undersøke hvordan emneansvarlige på Universitetet i Bergen (UiB) forholder seg til pedagogiske redskaper som læringsutbyttebeskrivelser og nye vurderingsformer. Med innføringen av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) og læringsutbyttebeskrivelser, sies det at høyere utdanning nå har tatt steget inn i et læringsparadigme, og med det gjennomgått et perspektivskifte fra utdanning til læring. Tidligere forskning peker på at både vurderingsform, og hvorvidt denne sammen med andre undervisningselementer utgjør en meningsskapende helhet, kan spille en avgjørende rolle for hva og hvordan studenter lærer. Valg av vurderingsform og en helhetlig tankegang blir med det sentralt i et læringsparadigme. Samtlige emneansvarlige ble invitert til å delta i en spørreundersøkelse med spørsmål relatert til bruk av læringsutbyttebeskrivelser og vurderingsformer for om mulig belyse hvorvidt dette perspektivskiftet fra utdanning til læring er reflektert i praksis. Resultatene antyder at læringsutbyttebeskrivelser er i bruk utover pålagt krav om å formulere dem og at selv om summative vurderingsformer står sterkt på UiB, er ni av ti også i berøring med formative vurderingsmetoder. Mange respondenter svarer at deres egen vurderingspraksis i stor grad er lik tenkt ideell praksis, men de fleste svarer i noen grad. Respondentenes svar har gjennom statistiske analyser gitt innsikt i sammenhenger mellom demografiske variabler (alder, kjønn og antall års undervisningserfaring) og bruk av pedagogiske redskaper. Resultatene indikerer også samvariasjon mellom lavere grad av enighet i ”endringsskeptiske” utsagn og bruk av flere formative vurderingsmetoder. Resultatene gir samlet sett et inntrykk av en populasjon endringsvillige emneansvarlige, men endringer i høyere utdanning tar tid og barrierer skal overkommes. Undersøkelsen antyder at emneansvarlige flest opplever barrierer når man ønsker å innføre nye vurderingsmetoder, og at disse for noen kan være en effektiv stopper for ønsket endring.