Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorBakken, Birgitte Vågnes
dc.date.accessioned2017-08-17T08:02:46Z
dc.date.available2017-08-17T08:02:46Z
dc.date.issued2017-07-14
dc.date.submitted2017-07-13T22:00:01Z
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/1956/16328
dc.description.abstractDenne oppgåva tek for seg forholdet mellom sjølvbiografisk skriving og aldring. Dette er to aktuelle tema, då både individualisme og ei veksande aldrande befolkning pregar vestlege samfunn. Vi skal sjå at desse temaa er tett knytte til kvarandre. Tradisjonelt har sjølvbiografien vore assosiert med eldre forfattarar som ser tilbake på livet. I denne oppgåva studerer vi korleis kvinneleg aldring blir representert og opplevd gjennom nokre sjølvbiografiske tekstar av Marguerite Duras (1914-1996). Vi konsentrerer oss i hovudsak om boka Elskeren (1984), men viser også til andre verk frå Indokina-syklusen som har sjølvbiografiske trekk. Duras markerer seg som ei viktig stemme innanfor den sjølvbiografiske sjangeren, noko som blir tydelegare med alderen. Verka hennar representerer også eit originalt syn på aldring. Gjennom forfattarskapet utfordra Duras grensene til både den sjølvbiografiske sjangeren og til alderdommen. Ho blanda fiksjon og fakta, og skreiv opent og provoserande om tabubelagte emne, også i høg alder. Boka Elskeren vart gjeven ut i 1984, då forfattaren var 70 år gammal. Verket har eit klart sjølvbiografisk innhald, og vi argumenterer i denne oppgåva for at det kan dreie seg om ein autofiction. Elskeren tek for seg historia om kjærleiksforholdet mellom ei ung, fattig fransk jente og ein eldre, rik kinesisk mann i kolonien Fransk Indokina. På første side kunngjer forteljaren at “Da jeg var atten år var jeg blitt gammel” (Duras, 1984, s 5). I denne oppgåva ser vi at aldring for Duras ikkje er knytt til ein spesifikk alder. Det er ein prosess som går føre seg gjennom heile livet, og som også kan bli opplevd som brutal. Duras assosierer aldringsprosessen med lyst og seksualitet. Aldring er også representert av morsfiguren i Duras sine tekstar. Mor-dotter-forholdet fungerer som ein spegel, der den unge ser sin eigen alderdom i biletet av mora, og mora ser sin tapte ungdom i dottera. I verka vi studerer kjem aldring til uttrykk som einsemd, venting, trøyttleik, glupskheit, svolt, angst og passivitet. Vassmetaforen speler også ei viktig rolle i denne framstillinga. Tilnærminga vår er først og fremst tematisk. Vi undersøkjer korleis bestemte kvinnelege stemmer hos Duras framstiller aldringsprosessen, men også korleis sjangeren autofiction kan vere eit middel for å presentere Duras si oppfatning av aldring, tid og røyndom. Vi undersøkjer vidare om tekstane i korpuset vårt byggjer opp under eller bryt med tradisjonelle alderdomsstereotypiar, og drøftar om Elskeren er karakteristisk for ein typisk “sein stil”.en_US
dc.description.abstractDans ce mémoire, nous aborderons des thématiques de l’écriture de soi et du vieillissement. Il s’agit de deux sujets pertinents, car la population âgée devient de plus en plus nombreuse dans les sociétés riches, qui aussi sont marquées par un individualisme extrême. Nous allons voir que ces deux sujets sont étroitement liés. Il y a une longue tradition d’écrire et de raconter son histoire vers la fin de sa vie, et c’est un attribut associé au « style tardif ». Le retour vers le passé, et notamment vers l’enfance, est une caractéristique du genre autobiographique, traditionnellement pratiqué par un écrivain dans un âge avancé. Dans ce mémoire nous étudions comment le vieillissement féminin est représenté et vécu à travers quelques textes autobiographiques de Marguerite Duras (1914-1996). Le livre L’Amant constitue notre objet d’étude principal, mais nous regardons aussi d’autres œuvres de valeur autobiographique du « cycle Indochinois ». Nous avons choisi d’étudier Duras dans le contexte de vieillissement féminin parce qu’elle est l’une des grandes écrivaines françaises du genre autobiographique, et parce qu’elle présente une vision très originelle du vieillissement. Marguerite Duras était une femme qui dans sa vie personnelle et professionnelle a défié les normes de la société, même dans un âge avancé. Dans son œuvre, elle défie à la fois les limites de l’autobiographie et du vieillissement. Elle expérimente avec les genres traditionnels, et elle met à défi les normes de sexualité pendant toute sa vie, aussi dans un âge avancé. L’Amant est sorti en 1984, quand l’auteure a eu 70 ans. Le livre a un contenu clairement autobiographique, et nous argumentons dans ce mémoire pour qu’il s’agisse d’une autofiction. Le livre traite la relation d’amour entre une jeune, pauvre Française et une riche Chinois plus âgé dans la colonie Indochine française. La narratrice déclare au premier page qu’ « À dix-huit ans j’ai vieilli » (Duras, 1984, p 9). Nous observons que pour Duras, le vieillissement n’est pas réservé à un âge avancé, mais prend plutôt la forme d’un processus qui peut durer pendant toute la vie. Cependant, le vieillissement peut faire « pousser le temps » brutalement. Duras associe ensuite le vieillir au désir et à la sexualité dans ses écrits. La figure de mère est aussi importante dans la prise de conscience de son propre vieillir chez Duras. La relation intergénérationnelle mère-fille fonctionne comme un miroir. La mère se voit vieillir dans les yeux de sa propre fille et celle-ci pressent son propre vieillissement dans celui de sa mère. Dans les textes que nous étudions, le vieillissement est représenté par la solitude, par l’attente, par le sommeil, par la dévoration, par la faim, par l’angoisse et par la passivité. La métaphore aquatique est aussi un symbole du vieillissement chez Duras. Notre approche est premièrement thématique. L’objectif de ce mémoire est d’étudier comment certaines voix chez Duras vivent, regardent et décrivent le vieillissement, mais aussi comment le genre d’autofiction serve à présenter la conception durassienne du vieillissement. Nous cherchons ensuite à savoir si les représentations du vieillissement chez Duras reflètent ou affrontent les attitudes stéréotypées du vieillissement de son époque. Finalement, nous discutons si L’Amant est caractéristique d’un style tardif.en_US
dc.language.isofraeng
dc.publisherThe University of Bergeneng
dc.subjectAutofiksjon
dc.subjectFransk litteratur
dc.subjectSelvbiografier
dc.subjectAlderdom
dc.subjectVieillissementeng
dc.subjectÉcriture autobiographiqueeng
dc.subjectMarguerite Duraseng
dc.subjectL'Amanteng
dc.subjectAutofictioneng
dc.title« A dix-huit ans j'ai vieilli » - Une étude de la conception du vieillissement féminin dans l'œuvre autobiographique de Marguerite Duraseng
dc.typeMaster thesis
dc.date.updated2017-07-13T22:00:01Z
dc.rights.holderCopyright the author. All rights reservedeng
dc.description.degreeFransk mastergradsoppgåve
dc.description.localcodeFRAN350
dc.subject.nus711125eng
fs.subjectcodeFRAN350
fs.unitcode11-20-00


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel