Musikkterapiens potensial for å fremme sosial samhandling og sosial deltagelse: En kvalitativ studie om musikkterapeuters arbeid i psykisk helsevern

Abstract

Viktigheten av sosialt engasjement i psykisk helsevern har fått økt fokus det siste tiåret. Sosial isolasjon assosieres med en økning i psykiske symptomer, og en nedgang i sosial recovery. Å fremme sosialt engasjement synes altså relevant i terapeutisk arbeid. Denne masteroppgaven utforsker hvordan musikkterapeuter arbeider for å fremme og tilrettelegge for sosial samhandling og sosial deltagelse for voksne i psykisk helsevern. Data-materialet består av semi-strukturerte intervju med fire musikkterapeuter. Teoretiske perpektiv om sosial recovery, stigma og collaborative musicking informerer diskusjonen. Gjennom den tematiske analysen ble det identifisert noen dilemmaer angående hvordan den terapeutiske tilretteleggingen både kan fremme og begrense musikkens naturlige sosiale potenial og klientenes agency, noe som vil påvirke klientenes sosiale engasjement. Det synes derved viktig med bevissthet om hvordan musikkterapeuter kan fremme og tilrettelegge for sosial samhandling og sosial deltagelse på måter som maksimerer klientenes sosiale recovery. Masteroppgaven tar for seg implikasjoner for praksis og forskning.

The importance of social engagement in mental health care has gained increased attention during the last decade. Social isolation is associated with an increase in psychiatric symptoms, and a decrease in social recovery. Facilitating social engagement is thus relevant in therapeutic work. This thesis aims to explore how music therapists work to facilitate social interaction and social participation in adult mental health care. The data material consists of semi-structured interviews with four music therapists. Theoretical perspectives of social recovery, stigma and collaborative musicking inform the discussions. Through the thematic analysis some dilemmas were identified concerning how the therapeutic facilitation could both enhance and limit the natural social potential of music, and the clients’ agency, which thereby would affect the social engagement of the clients. Thus, awareness of how music therapists should facilitate social interaction and social participation in a way that maximizes the clients’ social recovery seems important. The thesis address further implications for practice and research.