| dc.description.abstract | Denne masteroppgåva tek føre seg korleis den Britiske regjeringa handterte Kyproskrisa i 1974. Den 15. mai 1974 vart den kypriotiske regjeringa styrta av eit gresk-leia statskupp. Fem dagar seinare invaderte tyrkiske militærstyrkar øya, noko som førte til at den greske militærjuntaen kollapsa. Den tyrkiske invasjonen resulterte i FNs tryggingsråd sin resolusjon 353, som kravde at dei tre garantørmaktene - Hellas, Tyrkia og Storbritannia - måtte gå saman om å forhandle fram ei løysing på krisa som hadde utvikla seg på øya. To konferansar vart haldne i Geneve, men forhandlingane stoppa opp, og då den greske delegasjonen nekta å svare på eit tyrkisk ultimatum, vart konferansen oppløyst. Like etter byrja det tyrkiske militæret sin andre invasjon av Kypros, som førte til ein de facto deling av øya, ei deling som framleis eksisterer i dag. Masteroppgåva argumenterer for at delinga av øya i 1974 kom som eit resultat av ulike faktorar. For det fyrste var krisa ein kulminasjon av ei langvarig konflikt mellom Hellas og Tyrkia, der sistnemnde utnytta det gresk-leia statskuppet til å invadere øya. Dette var i utgongspunktet retta mot å beskytte den tyrkisk-kypriotiske minoriteten. For det andre var det ein konsekvens av mislukka forsøk frå den britiske og den amerikanske regjeringa på å forhindre ei eskalering av krisa. Britiske offentlege dokumentar frå 1974 tydar på at under krisa si fyrste fase undervurderte den britiske regjeringa det tyrkiske militæret og dei var vaklevorne i avgjerdene sine. Dette kan ha vore med på å leggja til rette for Tyrkia si fyrste invasjon av Kypros. Den andre fasen av krisa var prega av dårleg kommunikasjon og motstridande politiske interesser mellom den britiske og den amerikanske regjeringa, noko som førte til at dei ikkje var i stand til å gjennomføre ein felles politikk. Dette kan igjen ha lagt til rette for den andre tyrkiske invasjonen av Kypros. | en_US |
