"Som eksplosjoner inni meg" En kvalitativ studie av dans som dannende og eksistensiell aktivitet.

Abstract

Å lære å danse er en stor del av oppveksten til mange jenter og dette masterprosjektet handler om hvilken betydning å lære å danse kan ha. Den kinestetiske sansen, eller bevegelsessansen, informerer oss om bevegelsene våre. Ved å bevege oss, og å kjenne hvordan vi beveger oss, føler vi oss levende. Den kinestetiske sansen er underkjent og underkommunisert i vestlig filosofi og kultur. Selv i danseundervisning, hvor den er det viktigste verktøyet for å for å utvikle kroppsbevissthet og teknikk, blir den kinestetiske sansen sjelden vektlagt. Danseforskning er et relativt nytt fagfelt. Mye tidligere forskning på dans har undersøkt danseres kroppsbilder, spiseforstyrrelser og kjønnsroller i dansetradisjonen. Det er først i de siste tiårene at kroppslige erfaringer fra å danse og hvordan dette påvirker danserens identitet og kroppsliggjøring har fått oppmerksomhet. Jeg forholder meg (også) til de problematiske sidene ved dansetradisjonen, men det er ikke disse som er hovedformålet med dette prosjektet. Formålet er å få svar på følgende problemstilling: Hvordan kan det å lære å danse bidra til kroppslig og subjektiv danning? For å få svar på dette intervjuet jeg høsten 2016 syv jenter mellom 10 og 12 år som deltok i danseundervisning. Intervjuene var semistrukturerte. De ble filmet og spilt inn på lydopptaker slik at jeg kunne analysere jentenes verbale og nonverbale kroppsspråk. I analysen av datamaterialet la jeg i utgangspunktet vekt på jentenes beskrivelser av og uttrykk for sanseerfaringer fra dansen. I alt fremstod tre hovedtema som mest interessante og relevante. Jeg fant at jentene i stor grad uttrykte verbalt og nonverbalt sanseerfaringene fra dansen. De brukte adjektiv, lydhermende ord og gester jeg tolket som uttrykk for opplevelsen av bevegelseskvalitetene og dansens dynamikk. Videre fant jeg at jentene gjennom å lære å danse opplevde å beherske og mestre kroppene sine. I undervisningen og ved å opptre kunne de vise overfor seg selv og andre hva de mestret og få bekreftelse på dette. Det kom også frem at jentene danset mye hjemme. Der terpet de på steg fra undervisningen og improviserte med dans. Hjemme danset jentene på egne premisser og var ikke bundet av dansetimens regler og disiplin. Jentene fortalte om å danse som frigjørende, både i og utenfor dansetimen. Maxine Sheets-Johnstones teori om bevegelse og dans utgjør det teoretiske perspektivet i oppgaven. I tillegg trekker jeg inn relevant forskning. Ved å koble Sheets-Johnstones teori og relevant forskning til empirien i denne oppgaven har jeg forsøkt å belyse sider ved å lære å danse som sjelden trekkes frem, og som kan bidra til økt forståelse og kunnskap om betydningen av å lære å danse.

For many girls, learning to dance play a big part of growing up. In this project, I have examined what impact learning to dance can have besides the obvious learning of dance steps and dance routines. Kinesthesia, the sense of movement, informs us about our movement. By moving, and noticing how we move, we feel alive. In Western philosophy and culture, kinesthesia has been neglected. Even when learning to dance, where kinesthetic awareness works as the most important tool for developing technique and skills, is kinesthesia rarely mentioned. Research on dance is a relatively new field. Previous research has been dominated by topics such as body image and eating disorders among dancers as well as a hidden curriculum of traditional gender roles. Though not being the main object in this master thesis, these are aspects of learning to dance that I will relate to a certain extent. The research question is: How can learning to dance enhance corporeal and subjective ‘bildung’? During the fall of 2016, I interviewed seven girls aged between 10 to 12 years old. The semi-structured interviews were filmed and audiotaped in order to analyze both the verbal and non-verbal language. When analyzing the data material I started by mainly focusing on accounts and expressions of the sensuous experiences evolving from moving and dancing. Three themes emerged: I found that the girls to a great extent, both verbally and non-verbally expressed their sensuous experiences of dancing. They used adjectives, sounds and gestures that I interpreted as expression of the qualities and dynamics in the movement. I also found that through learning to dance, the girls experienced to manage and master their bodies and movement. Throughout the dance class and show performance, the girls could gain confirmation by demonstrating to themselves, their peers, the teacher and the audience their skills and capabilities. Dancing and practicing at home also stood out as a distinct theme. At home the girls could dance and move as they wished, without the rules and restrictions in the dance class. Stories about dancing as liberating also emerged from the data material. The empirical data in this master thesis is seen through Maxine Sheets-Johnstone’s perspectives on movement and dance. Through this research project I hope to elicit aspects of dancing that are rarely exposed, which in turn can raise awareness and knowledge about learning to dance.