dc.contributor.author | Severinsen, Mari | |
dc.date.accessioned | 2018-01-12T08:52:03Z | |
dc.date.available | 2018-01-12T08:52:03Z | |
dc.date.issued | 2016-06 | |
dc.identifier.issn | 1503-0946 | |
dc.identifier.uri | http://hdl.handle.net/1956/17209 | |
dc.description | Masteroppgave, AORG350, Universitetet i Bergen, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap: http://hdl.handle.net/1956/12779 | eng |
dc.description.abstract | Denne studien tar for seg organiseringen av sentralforvaltningen for
klimatilpasning i Norge. Studien er en prosesstudie som strekker seg
fra 2004, da klimatilpasning for alvor kom på dagsordenen, og frem til
i dag. Prosessen er delt inn i seks faser: initiativfasen,
utredningsfasen, høringsfasen, policyformuleringsfasen,
vedtaksfasen og implementeringsfasen.
Klimatilpasning kan forstås som et "wicked problem", fordi
problemstrukturen ikke følger organisasjonsstrukturen i forvaltningen,
men strekker seg over flere sektorer. Dette er med på å skape
utfordringer knyttet til hvordan arbeidet organiseres. For å håndtere
denne tverrsektorielle dimensjonen, ble samordning tidlig trukket
frem som en avgjørende faktor for et godt klimatilpasningsarbeid. Det
har imidlertid vist seg at etableringen av effektive
samordningsinstanser er krevende i møtet med den sterke
sektorinndelingen i norsk forvaltning. Spørsmål knyttet til
organisering av sentralforvaltningen for klimatilpasning har gjennom
hele prosessen vært en utfordring. Dette har blant annet ført til at
temaet i liten grad ble drøftet i den offentlige utredningen (NOU
2010:10) og den påfølgende stortingsmeldingen (Meld. St. 33 (2012-
2013)). Denne studien viser at organisering er et viktig, men forsømt
området innenfor det nasjonale arbeidet med klimatilpasning.
Miljøverndepartementet ble tidlig pekt ut som lederdepartement for
det nasjonale klimatilpasningsarbeidet. Det var høy oppslutning om
denne beslutningen gjennom hele prosessen, men likevel ulike
oppfatninger om hvor det praktiske koordineringsansvaret burde
ligge. Funksjonen ble først lagt til Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, men ble senere flyttet til Miljødirektoratet.
Beslutningen om å flytte ansvaret kan ses på som et resultat av at
miljøsektoren i økende grad tok eierskap til temaet. Over tid har det
skjedd en utvikling fra et mer snevert samfunnssikkerhetsfokus til en
mer helhetlig definering av feltet som i større grad inkluderer mange
sektorer.
Ved hjelp av dokumentanalyse og informantintervjuer drøfter studien
prosessens utvikling og hvilke implikasjoner de organisatoriske
endringene har hatt for det helhetlige arbeidet med klimatilpasning i
Norge. Studien kombinerer også bruken av tre
organisasjonsteoretiske perspektiver for å forklare prosessens
utvikling og utfall. Disse perspektivene er det hierarkiske-, det
forhandlende- og det kulturelle perspektivet. | eng |
dc.language.iso | nob | eng |
dc.publisher | Stein Rokkan Centre for Social Studies | eng |
dc.relation.ispartofseries | Working paper; 6-2016 | eng |
dc.relation.isversionof | http://hdl.handle.net/1956/12779 | |
dc.title | Tilpasning til klimaendringer. Organiseringen av det nasjonale koordineringsansvaret | eng |
dc.type | Working paper | eng |
dc.subject.nsi | VDP::Samfunnsvitenskap: 200 | |
dc.rights.holder | Copyright Stein Rokkan Centre for Social Studies. All rights reserved. | eng |
dc.type.version | publishedVersion | eng |
bora.peerreviewed | Not peer reviewed | eng |