Fra vugge til par? Det desorganiserte tilknytningsmønsteret og senere romantiske relasjoner

Abstract

This paper is an attempt at getting a better understanding of the phenomenon disorganized attachment, and its influence on romantic relationships. The connection between disorganized attachment and fearful attachment in adults is discussed. The authors discuss whether it is reasonable to argue, as Bowlby (1969) does, that attachment in adulthood is a stable process continuing from childhood to later romantic relationships. Attachment theory can help us improve our understanding of couples’ relationship, simultaneously it might be problematic if all actions are explained by the quality of attachment. If disorganized attachment is conceptualized as a psychiatric diagnosis, attachment discourse might contribute to a pathological tendency. This can influence how we think and react to the term attachment. Considering the prevalence of disorganized attachment in the population is 15-30%, it can be assumed that this attachment pattern is a relatively common phenomenon in romantic relationships. An extended understanding of attachment patterns and processes in romantic relationships may have implications for clinical practice.

Denne oppgaven er et forsøk på å danne seg en bedre forståelse av fenomenet desorganisert tilknytning, samt dets påvirkning på senere romantiske relasjoner. Det drøftes hvordan det desorganiserte tilknytningsmønsteret på fenomennivå lar seg overføre til fryktfull tilknytning i voksen alder. Vi drøfter hvorvidt det er rimelig å hevde, slik Bowlby (1969) gjør, at tilknytning er en tilnærmet stabil prosess. Videre diskuteres det hvorvidt tilknytningen vår i voksen alder kan anses som et resultat av våre tidlige interaksjoner med omsorgsgivere. Det drøftes hvorvidt prosesser i tidligere og nåværende parforhold kan tillegges like stor betydning i forklaring av atferdsmønstre og emosjonelle reaksjoner. Det fremheves hvordan diskursen om tilknytning kan bidra til en patologiseringstendens. Som en sammenfatning, kan det sies at tilknytningsteori kan bidra til forståelsen av individer i parforhold, men at det blir problematisk når majoriteten av handlinger forklares ut fra kvaliteten på tilknytningen vår. En bedre forståelse av tilknytningsmønstre og prosesser i parforhold kan ha nyttige implikasjoner for klinisk praksis.