| dc.description.abstract | Tema for denne masteroppgaven er hverdagslivet i bofellesskap for mennesker med psykiske lidelser. Oppgaven handler om hvordan selvbestemmelse for beboerne kommer til uttrykk innenfor en ramme hvor samhandling med personalet er sentralt. Med et fokus på personal-beboer relasjonen har jeg valgt å nærme meg feltet kvalitativt ved å kombinere både observasjoner av praksis og intervjuer av et utvalg ansatte om deres opplevelser og erfaringer knyttet til det daglige arbeidet, samt deres relasjoner til beboerne. Problemstillingen retter seg mot spenningsfeltet mellom beboernes rett til selvbestemmelse og personalets makt, og konkretiseres gjennom følgende spørsmål: Hva gir handlingsrom for selvbestemmelse, og hva begrenser selvbestemmelse for mennesker med psykiske lidelser i et relasjonelt perspektiv? Inspirert av Kari Wærness’ begrep om omsorgsrasjonalitet og Karen Davies’ forståelse av omsorgens struktur har omsorgsbegrepet - både generelt og i forhold til tidsforståelse - fått en sentral plass i analysens resonnementer. Videre har jeg tatt i bruk det Karen Christensen & Even Nilssen (2006) identifiserer som idealtypiske omsorgskulturer i bofellesskap for utviklingshemmede, og Helge Folkestads (1997, 2003) analytiske kategorier for tilpasset hjelp: «ramme inn» (situasjonen) og «gi handlingsrom» (for selvbestemmelse). Analysen er delt inn i tre deler. Den første gir et innblikk i hvordan hverdagen organiseres i boligene i lys av romlige og tidsmessige strukturer og mønstre. Jeg viser at personalets arbeidstid og møtevirksomhet legger en ramme omkring den samhandling som finner sted i det konkrete møtet med beboerne, og at de ansatte aktivt forsøker å opprettholde en form for «normal» orden i et felles hjem. I andre del viser jeg at økt selvstendighet i form av beboernes egen mestring er et faglig ideal i personalets arbeid, og at dette idealet tillegges et terapeutisk innhold med vekt på «resosialisering» og «normalisering». I dialog med tidligere forskning (bl.a. Folkestad 2003, Christensen & Nilssen 2006) stiller jeg spørsmål til om en ambisjon mot «trening til selvstendighet» kan by på utfordringer, og da spesielt dersom fokuset på mestring blir et ideal som overskygger hensynet til beboernes selvbestemmelse og integritet. Empirisk forankret i informantenes fortellinger finner jeg at personalet må tilpasse sine krav til beboernes følelsesmessige og praktiske mestringsevne, og at de ansatte ikke nødvendigvis kan velge én tilnærmingsmåte som strategi i sine relasjoner til beboerne. I del tre (som bygger videre på del to) er et sentralt funn at det i situasjoner hvor personalet overtar praktiske oppgaver også finnes et rom for å styrke beboerens identitet og selvstendighet, forutsatt at den ansatte gir beboeren handlingsrom og prosesstid. Som et resultat av mine analytiske resonnementer argumenterer jeg for at et samspill mellom rasjonalitet, samhandling og følelser er fruktbart fordi dette skaper en helt egen fornuft og meningsfullhet når disse elementer omsettes til praktiske omsorgshandlinger. | en_US |
