| dc.description.abstract | Nyere forskning antyder at om lag 60 prosent av innsatte i norske fengsler har et rusproblem. Dette er bakgrunn for denne mastergradsoppgavens studie, hvor temaet rus og rehabilitering blant innsatte blir belyst. Parallelt med den høye andelen rusmisbrukere i fengsel, ser man også tegn til økt satsing på rusrehabiliterende tiltak i norske fengsler. I tråd med dette har denne studiens intensjon vært å få frem enkelte innsatte og ansattes beskrivelser og opplevelser av rus og rehabilitering i fengsel. Studien tar utgangspunkt i kvalitativ metode der undersøkelsene er gjennomført ved bruk av semistrukturerte intervjuer med både innsatte og ansatte. For å få et bredt og nyansert grunnlag til studien er det empiriske materiale innhentet ved et åpent og et lukket norsk fengsel. Implikasjonen ved å studere to forskjellige type fengsler åpner opp for en komparativ casestudie, der jeg får mulighet til å se på likheter og ulikheter ved de to fengslene. Med utgangspunkt i empirien fra intervjuene søkte jeg svar på to overordnede spørsmål: 1. Hvem er de typiske innsatte med rusproblemer, hvordan er fengselshverdagen deres og hva er deres forhold til rusmidler? 2. Hvilke vurderinger gjør innsatte og ansatte seg om rusrehabiliterende tiltak i et åpent og et lukket norsk fengsel, finnes det tydelige forskjeller, og hvilke tanker har de om hva som skal til for å drive rusrehabilitering i fengsel? Med bakgrunn i disse to forskningsspørsmål viser denne studien de innsattes beskrivelser av deres hverdagsliv i fengselet, deres relasjoner til andre mennesker i fengslene, deres forhold til rusmidler og deres motivasjon til endring. Gjennom intervjuene fremkommer de innsattes opplevelse av deres fengselshverdag og muligheten for rehabilitering de møter i fengselet. Studien viser at de innsatte kan forstås som både en heterogen og en homogen gruppe, hvor alle de intervjuede har utfordringer knyttet til rus, og alle soner i fengsel relatert til sine rusproblemer. Samtidig fremkommer det forskjeller i bakgrunn for rusproblemene. Studiens forskning viser ulike beskrivelser fra de innsatte omkring årsaken til rusmisbruket. For enkelte av dem knyttes årsaken til rusmisbruket opp mot vanskelige oppvekstsvilkår, mens andre beskriver årsaken til misbruket mer som en tilfeldighet. Studien søker også å gi beskrivelser av ulike former for rusmisbruk blant de innsatte. Hvor forskjellen består i å ta i bruk oppkvikkende rusmidler, eller mer beroligende og dempende rusmidler. Samtidig avdekker det empiriske materialet forskjeller omkring bruken av iii rusmidler, hvor noen innsatte forteller om jevnlig rusmisbruk i fengsel, mens andre forholder seg rusfri i fengsel. Det avdekkes også hvordan store kvantum av legepreparater distribueres rundt i fengslene som rusmidler. I lys av dette ser jeg blant annet nærmere på hvilke forhold som ligger bak denne distribusjonen. I studiens andre del blir de innsatte og ansattes vurderinger av rusrehabilitering i fengsel belyst. Her er det særlig tre tiltak som skiller seg ut: Rusmestringsenheter, Legemiddelassistert rehabilitering i fengsel og «Russamtalen». Det viser seg tidlig at det å snakke om rehabilitering i fengsel med innsatte er kontroversielt, selv om noen av tiltakene oppleves som akseptable. Rusmestringsenheten oppleves som det beste rusrehabiliterende tiltaket i fengsel, både av ansatte og innsatte. LAR-behandling i fengsel påpekes å ikke være et rusrehabiliterende tiltak satt i sammenheng med fengsel, siden dette finnes også finnes ute i samfunnet. LAR er også utgangspunkt for kontroverser. Tiltaket blir sett på som nødvendig for enkelte, samtidig som det er skyld i brorparten av rusmidler i fengsel. Russamtalen får positiv omtale av både innsatte og ansatte ved å være en alternativ straffereaksjon for innsatte som blir tatt i å ruse seg i fengsel. Her stopper også den positive omtalen, og de både de innsatte og ansatte kritiserer videre innhold og organisering. Studien tar til slutt for seg de innsatte og ansattes vurderinger av hvordan rusrehabilitering i fengsel bør anlegges. Her viser det seg at intervjugruppene har mye til felles, og mildere soning fremstår som det mest ønskelige, noe som leder videre til det veletablerte inntrykket om at «jo strengere soningsforhold, jo mindre rehabilitering». | en_US |
