A Plea for Paraphrase - Parafrasens rolle i litteraturkritikken belyst gjennom anmeldelser av Vigdis Hjorths Arv og miljø (2016)

Abstract

Denne masteroppgaven er en teoretisk studie av parafrasens rolle og funksjon i fire anmeldelser av Vigdis Hjorths roman Arv og miljø (2016). Med utgangspunkt i et dagligspråksfilosofisk perspektiv med Stanley Cavell og Ludwig Wittgenstein, undersøker oppgaven hvorvidt parafrasen spiller en sentral rolle i litteraturkritikk i dag, og om anmeldelsen i det hele tatt trenger parafrase. Fremgangsmåten består i å undersøke parafrasens rolle og funksjon i et kritikkteoretisk perspektiv og avklare hvilken plass parafrasen har i kritikkforskningen. Som en følge av nykritikkens dominerende perspektiv på parafrasen som et kjetteri mot objektteksten, ledet an av Cleanth Brooks’ «The Heresy of Paraphrase», har parafrasen vært utstøtt fra det litteraturvitenskapelige feltet og, som en konsekvens, fra kritikkforskningen. Dette problematiseres og diskuteres i oppgavens første del, sammen med en redegjørelse for det dagligspråksfilosofiske perspektivet på parafrasen, og hva det kan tilby studier av estetisk domfellelse og kritikk. Oppgavens drøfter og analyserer parafrasens rolle og funksjon i fire forskjellige anmeldelser fra høsten 2016 av Cathrine Krøger, Ingunn Økland, Margunn Vikingstad og Tom Egil Hverven. Med teoretisk støtte i Cavells språkfilosofi, argumenterer oppgaven for at det i parafrasen foretas implisitte bedømmelser av det estetiske verket. Disse vurderingene er en følge av kritikerens opplevelse av en «kriterieforhandling» (kriterier forstått her som Wittgensteins «a criterion») imøte med det estetiske uttrykket. Denne «kriterieforhandlingen» blir videreformidlet fra kritikeren til oss gjennom parafrasen, og appellerer så til våre (språkfellesskapets) kriterier i et ønske om overensstemmelse i vurderinger. Oppgavens analyser finner at den positive estetiske dommen viser seg å ikke bare være en bivirkning av et møte med noe av kvalitet, den er også et symptom på et møte mellom kriterier. Denne oppgaven demonstrerer slik at parafrasen har en sentral og uunnværlig rolle i litteraturkritikken, fordi den er en forutsetning for den estetiske domfellelsen.

This MA thesis is a theoretical study on how the paraphrase operates and functions in literary criticism, and an analysis of the role of the paraphrase in four different reviews of the novel Arv og miljø by Vigdis Hjorth. Inspired by Ordinary Language Philosophy (OLP) as known by Stanley Cavell and Ludwig Wittgenstein, the thesis investigates and tries to comprehend whether or not the paraphrase plays a key role in literary criticism, and also observe whether the paraphrase is a necessary part of the review. The thesis starts out with an investigation and mapping of the role and function of the paraphrase in studies of literary criticism, in research and in theoretical work about criticism. In New Criticism the predominant perspective on paraphrase is that it is a ‘heresy’ towards the the aesthetic work. As a consequence, the paraphrase is known as an ‘outcast’ in literary studies and research, as well as in studies of literary criticism. This is questioned and discussed in the first part of the thesis, along with an account of OLP and its perspective on paraphrase, which also includes an account for what OLP may offer studies of aesthetic judgement and criticism of art. The second part of the thesis is a study of the role and function of paraphrase in four different reviews by Cathrine Krøger, Ingunn Økland, Margunn Vikingstad and Tom Egil Hverven. Through analysis based on Cavells theories on language, the thesis argues that the paraphrase consists of implied judgements of the aesthetic work. These assessments are a consequence of the critic's experience of a "criterion negotiation" (criteria understood here as Wittgenstein's "a criterion") with the aesthetic work. This "criterion negotiation" is then passed on from the critic to us through the paraphrase, and functions, as such, as an appeal to the other – to ‘agreement in language’. This is the result of a desire for agreement in judgements. I have found that the positive aesthetic judgment turns out not only to be a side effect of a meeting with something of aesthetic quality, it is also a symptom of a “criterion negotiation”. This thesis shows that the paraphrase plays a significant and indispensable role in literary criticism because it is a precondition for the aesthetic judgement.