| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven tar for seg to av Olav Duuns romaner: I blinda (1918) og I stormen (1923), som er andre og sjette bind av Juvikfolke. Forskjellige karakterer blir gjennom romanserien beskrevet som dyreaktige eller som dyr, noe som fører til en grunnleggende usikkerhet knyttet til hvordan vi som lesere skal forstå deres posisjon i Duuns litterære univers: Bør de regnes som «egentlige» mennesker, eller befinner de seg snarere på et lavere, dyrisk nivå? For å forklare hvordan vi kan forstå denne utpregede tendensen til å animalisere andre i Juvikfolke, tar jeg i hovedsak utgangspunkt i to ulike teoretiske tilnærminger til fenomenet dehumanisering: en mer restriktiv og en mer inklusiv, representert ved henholdsvis David Livingstone Smith og Rianna Oelofsen. Jeg undersøker også det jeg anser som en svakhet i tidligere lesninger av Duun, hvor Anders og Odin har blitt oppfattet som utelukkende positive karakterer, til tross for at de begge begår handlinger, som under vanlige omstendigheter ville vært uakseptable fra et moralsk ståsted. For å forklare dette, benytter jeg meg av innsikter fra narratologien, og da særlig knyttet til Duuns bruk av fri indirekte diskurs eller fortalt monolog, som teknikken også er kjent som. Det at Anders jager familien sin ut av huset i I blinda, er blitt forstått som en konsekvens av hans dyriske instinkt, hvor de tidligere tolkningene legger vekt på hans følelse i forkant av denne episoden av nærmest å være besatt av en fremmed og svart makt. I tillegg vurderer fleire tidligere Duun-forskere varulvbeskyldningene overfor Solvi, som en måte å legitimere det å kvitte seg med henne. Som jeg hevder, fremstår denne forståelsen som utilstrekkelig, da den overser hvordan både Anders og bygdefolket sin oppfatning av Solvi, forandres etter at de gifter seg. I denne sammenhengen representerer Jonathan Z. Smith sine begreper om «den radikale andre» og «den nære andre» en relevant innfallsvinkel for å forstå hvorfor behovet for å danne et fiendebilde av Solvi oppstår. Forholdet mellom Odin og Lauris i I stormen har av enkelte fortolkere blitt bekrevet som av en parasittisk art, hvor hovedpersonen oppfattes som vert og motstanderen som parasitt. Mens dette absolutt er en passende beskrivelse av Lauris, fremstår likevel en slik forståelse av relasjonen som for enkel. Jeg hevder at i stedet for én parasitt, kryr romanen av ulike manifestasjoner av figuren. I tillegg blir Odins avgjørelse om å drepe antagonisten forklart som en konsekvens av hans dyriske instinkter og hans oppfatning av Lauris som et dyr. Selv om dette synet er relevant, er det også utilstrekkelig. For det første, blir de ulike nyansene av Odins animalisering oversett. Jeg argumenterer for at han går gjennom tre ulike stadier overfor motstanderen: paternalisering, likegyldighet og den mer tradisjonelle formen for dehumanisering Smith vektlegger. For det andre, forstår jeg forholdet mellom Odin, Lauris og bygda som parasittisk, hvor de konkurrerer om næringen den tilbyr. I motsetning til flere av Duun-forskerne forklarer jeg ikke det at Odin ofrer seg selv for at motstanderen skal få leve som en konsekvens av at Lauris rehumaniseres. I stedet argumenterer jeg for at hovedpersonens holdning hans overfor rivalen i den avgjørende passasjoen snarere er preget av paternalisering, hvor det å ofre sitt eget liv representerer den ultimate gave, i henhold til Marcel Mauss sine teorier om gaveutveksling. | en_US |
