Vold og Ære, hevn og forsoning. Om kulturell kontinuitet i et komparativt perspektiv

Abstract

This article is a slightly modified version of the honorary lecture I gave at the Annual Conference of the Norwegian Association of Anthropologists 2017. I am addressing the conference's central theme – cultural continuity – observing that anthropologists have shown a significantly stronger interest in change than continuity. Referring to Sahlin's reminder that any change presupposes continuity, questions arise as to which aspects of a particular ethnographic case should be focused in order to say something useful about cultural continuity. Secondly, the question is how cultural continuity is reproduced under different historical conditions. The forms of cultural continuity that I have found particularly interesting to discuss are linked to two diametrically different cultural orientations in respect of to how to handle existentially important interpersonal conflicts: revenge versus reconciliation. I draw on ethnographic materials from field works among the Tswana in Botswana and the inland population of Sardinia, who represent extremes when it comes to dealing with serious conflicts. Through comparative reflection on this radical difference – with special reference to issues of violence, honour and social harmony – I develop two configurations of ideas and practices that express dominant and persistent, but widely different cultural orientations. The reproduction of these configurations is discussed by locating them in recurrent historical contexts to get track of shifting conditions for cultural continuity.

Denne artikkelen er en lett modifisert versjon av æresforelesningen jeg ga under Norsk antropologiforenings årskonferanse 2017. Den henvender seg til konferansens sentrale tema – kulturell kontinuitet – med utgangspunkt i den observasjon at antropologer har vist betydelig sterkere interesse for endring enn kontinuitet. Med referanse til Sahlins påminnelse om at enhver endring forutsetter kontinuitet, reises det spørsmål om hvilke aspekter i det enkelte etnografiske tilfellet som bør sette i fokus for å kunne si noe innsiktsgivende om kulturell kontinuitet. For det andre er spørsmålet hvordan kulturell kontinuitet reproduseres under ulike historiske betingelser. De former for kulturelle kontinuitet som jeg har funnet det spesielt interessant å diskutere, knytter seg til to kulturelt sett diametralt forskjellig orienteringer når det gjelder å forholde seg til eksistensielt viktige mellommenneskelige konflikter: hevn versus forsoning. Jeg trekker på etnografisk materiale fra feltarbeid blant tswanaene i Botswana og innlandsbefolkningen på Sardinia som i så måte representerer ytterpunkter når det gjelder måter å forholde seg til alvorlige konflikter. Gjennom komparativ refleksjon over denne radikale forskjellen – med spesiell referanse til spørsmål om vold, ære og sosial harmoni – utvikler jeg to konfigurasjoner av ideer og praksiser som uttrykker dominante og persistente, men vidt forskjellige kulturelle orienteringer. Reproduksjonen av disse konfigurasjonene diskuteres ved å sette dem inn suksessive historiske kontekster for å komme på sporet av skiftende betingelsene for kulturell kontinuitet.