| dc.description.abstract | For ti år sidan kom næringslivets samfunnsansvar på den politiske dagsorden med St.meld. nr.10 (2008-2009). For å forstå kva som vert forventa av dei norske selskapa, må me vita kva styresmaktene legg i omgrepet næringslivets samfunnsansvar. Korleis definerer dei omgrepet, kva aspekt ved samfunnsansvar legg dei vekt på og korleis har tilnærmingane endra seg? Kva teoriar byggjer tilnærmingane på? Og kva er tilnærmingane i posisjon og opposisjon til? Eg har avgrensa analysen til norske selskap sitt ansvar når dei opererer i utlandet og fokuserer i hovudsak på ansvaret for arbeidstakarar og arbeidstakarrettar. Crane, Matten og Spence (2014) har identifisert seks kjernar i næringslivets samfunnsansvar. Med utgangspunkt i desse kjernane har eg kategorisert og analysert sju stortingsmeldingar og ein handlingsplan, og identifisert definisjonar og berande element. Eg har så analysert korleis tilnærmingane passar med teoriar om eksplisitt og implisitt samfunnsansvar (Matten og Moon 2008), samfunnsansvarspyramiden (Carroll 1991), dei fire hovudkategoriane (Garriga og Melé 2004) og tre-domene-modellen (Schwarts og Carroll 2003). Mange ulike aktørar deltek i diskusjonen om kva næringslivets samfunnsansvar er og bør vera, og eg har difor drøfta kva tilnærmingane er i posisjon og i opposisjon til. Styresmaktene sine definisjonane av næringsliverts samfunnsansvar ligg tett opp til dei internasjonale rammeverka. Tilnærmingane er strategiske og samfunnsansvaret er frivillig. Frå år 2015 har styresmaktene fokusert mindre på arbeidstakarar og arbeidstakarrettar enn tidlegare. Endringane er tydlege i den nasjonale handlingsplanen for oppfølging av FNs rettleiande prinsipp, stortingsmeldinga om FNs berekraftsmål (Meld. St. 24 (2016-2017)) og berekraftsdiskursen som kom i kjølvatnet av dei. Dei instumentelle perspektiva i tilnærmingane er tydlege, og sjølvregulering gjennom rapportering og omdømebygging står sentralt. Tilnærmingane vert kritisert av aktørar som ønskjer ei etisk tilnærming til samfunnsansvar, med “hardeˮ lover, bindande standardar og ikkje-rettslege klageordningar og remedy. Det var overraskande for meg at tilnærmingane i så stor grad byggjer på dei internasjonale rammeverka og omdømehandtering, sidan dette står i sterk kontrast til reguleringa av næringslivet og arbeidsmarknaden i Norge. Styresmaktene si snevre tolking av menneskerettane i UNGP var uventa, og det var overraskande at styresmaktene i liten grad kopla FNs berekraftsmål til næringslivets samfunnsansvar og dei internasjonale samfunnsansvarsrammeverka. Det er interessant at styresmaktene frå 2015 nyttar omgrepet “berekraftig næringslivˮ der det tidlegare var naturleg å nytte “samfunnsansvarleg næringslivˮ. | en_US |
