Stavkirkens opprinnelse i førkristen bygningstradisjon. En forskningsoversikt

Abstract

I Norge er det en bygningstype som har stått som et symbol på middelalderen: Stavkirkene. Hvorfor stavkirkene har fått sitt karakteristiske utseende og hvorfor det er denne bygningstypen som har dominert i Norden over flere hundre år, er et tema som har vært diskutert innen forskningen siden 1800-tallet. I debatten om stavkirkens opprinnelse er det to teorier som har stått helt sentralt. Den ene teorien er hovteorien, diskusjonen om stavkirkens er et resultat av en lengre byggeteknisk utvikling med rot i førkristen byggeskikk. Den andre teorien stiller spørsmålet om vi må se på stavkirken som et svar på den situasjon som oppsto da kristendommen kom til Norge med sitt særegne liturgiske krav. Dette var et viktig tema innen forskningen frem til 1945. Da kom det det ny empiri med kirkearkeologien. Grunnet manglende kilder ble hovteorien svekket. De arkeologiske utgravninger under under Urnes stavkirke, brakte stavkirkeforskningen opp på et nytt nivå. Håkon Christie og Kristian Bjerkens avdekket spor ett kirker med jordgravde stolper under Urnes stavkirke i 1956. I 1966 kom den danske arkeologen Olaf Olsen med sin avhandling: hørg, hov og kirke. En avhandling som har fått stor betydning i spørsmålet om det har vært en kult kontinuitet fra hov til kirke. Olsen sin teori var at i det førkristne samfunn har det ikke eksistert en egen bygning kalt hov. Ikke før Olsen var ferdig med sin avhandling, startet utgravningen på Mære, der funn indikerte at det har stått et hedensk kultbygg på samme plass som dagens kirke står. Martin Blindheim satt for første gang portalskurden inn i en internasjonal sammenheng. Dette arbeidet ble videreført av Erla B. Hohler. Mens det tidligere ble utført arkeologiske undersøkelser i forbindelse med reparasjoner, dokumenterer man i dag beskrivelser av bygninger som konstruksjoner og materialer