Straffetilsagn og straffeprosessloven § 92 (2) : en vurdering av forholdet mellom løfteforbudet i straffeprosessloven § 92 (2) og bindende tilsagn om påtalemyndighetens straffepåstand

Abstract

Straffeprosessloven § 92 (2) setter forbud mot bruk av løfter i avhør. Problemstillingen for oppgaven er om løfteforbudet stenger for at påtalemyndigheten inngår avtale med siktede om hva straffepåstanden skal gå ut på når siktede tilstår. En ordning der siktede og påtalemyndigheten forhandler om straffenivå har klare likhetstrekk med det amerikanske systemet med plea bargaining. Slike ordninger har tidligere blitt ansett å være uforenelig med norsk rett. Som Andenæs skriver i sin lærebok i straffeprosess: ”Forhandlinger etter mønster av amerikansk plea bargaining ville være i strid med norske rettsprinsipper”.1 Det er likevel på det rene at slike forhandlinger forekommer. Fra rettspraksis er avgjørelsene inntatt i Rt-2005-1453 og Rt-2007-616 sentrale. I begge sakene var det avgitt skriftlige tilsagn om straffepåstand i forbindelse med tilståelse fra siktede. På bakgrunn av disse sakene har Riksadvokaten uttalt at det ”… ikke knytter seg betenkeligheter til at påtalemyndigheten avgir tilsagn om straffepåstand.”2 Men Høyesterett har ikke behandlet spørsmålet om slike avtaler vil være i strid med løfteforbudet i straffeprosessloven § 92 (2) og dermed ulovlig fremskaffet bevis. Det er dette som er tema for denne oppgaven. Straffetilsagn vil i den videre fremstillingen brukes som kortform for bindende tilsagn fra påtalemyndigheten om hvilken straffepåstand som skal nedlegges.