| dc.description.abstract | Etter opprettelsen av staten Transjordan som et britisk mandatsområde i 1921 ble det sett på som nødvendig å underlegge beduinstammene i landet statlig autoritet. Oppgaven tar for seg hvordan britene og herskeren av den nye staten gikk frem for å nøytralisere beduinstammene som en trussel mot statsmakten, og hvordan ble stammene sin lojalitet mot regimet ble bygget opp. I det nye landets ti første år kjempet to parter om makten over beduinene. Den ene var emir Abdullah og kretsen rundt ham som på tradisjonelt vis prøvde å knytte til seg stammelederne sin lojalitet ved hjelp av gaver, storslått gjestfrihet og politisk støtte. Dette lyktes han med i begynnelsen, men budsjettet hans var for lite til at han klarte å holde på sjeikenes lojalitet i motgangstider. Ressursene strakk ikke til, verken de økonomiske eller de politiske. Han var ikke i stand til å garantere sjeikene mot naturkatastrofer eller beskytte dem mot fiender som Ibn Saud, herskeren over det området som i 1932 skulle bli kongedømmer Saudi Arabia og en tradisjonell fiende av emir Abdullah og hans slekt. Britene på sin side prøvde å underordne de samme stammene ved hjelp av maktbruk når de ikke anerkjente sentralmakten sin autoritet og løfter om beskyttelse når de gjorde det. Begge metodene mislyktes, og i 1930 rådet hungersnød i ørkenen, delvis som en direkte følge av den politikken britene førte mot beduinene. I desember 1930 kom en tidligere major i den britiske hæren, John Bagot Glubb, til Transjordan. Han kom fra Irak der han hadde opparbeidet seg et rykte som "beduinekspert", da han hadde hatt suksess med lignende problem. Han begynte prosessen med å ikke bare få stammene til å respektere staten, men også å få dem til å gå aktivt inn for å støtte den. Da andre verdenskrig brøt ut mindre enn ti år senere, var beduinstammene blitt selve ryggraden i hæren. De var lojale mot emiren og på vei til å bli hans viktigste støttespillere i Transjordan. Plyndringstokt over grensene hadde stanset for lenge siden, og "the standard of public security in the desert was soon higher than in most European countries, even including the British Isles" for å bruke major Glubb sine egne ord. Selv om dette sannsynligvis er noe overdrevet, er det et faktum at det siste plyndringstoktet over grensen var i juli 1932 og at stammene etter det både sverget lojalitet til emir Abdullah, betalte skatt og vervet seg som soldater i hæren. Som nevnt ovenfor ble beduinene etter hvert en dominerende politisk maktfaktor i landet, og beduinene sin kultur og skikker ble selve definisjonen på det å være jordansk. Denne utviklingen sto altså i sterk kontrast til beduinene sin stilling i samfunnet i de omliggende landene, hvor beduinstammene i løpet av mellomkrigstiden ble redusert til en neglisjerbar gruppe uten sosial, politisk og kulturell innflytelse i samfunnet. | no_NO |
