| dc.description.abstract | I denne studien har jeg undersøkt hvordan helsesøsteren forholder seg til omsorgssvikt og melding om dette til barneverntjenesten. Formålet med studien var å prøve å forstå hvordan helsesøsteren oppfattet omsorgssvikt og hva som førte til at hun ble så bekymret for et barns omsorgssituasjon at hun sendte bekymringsmelding til barneverntjenesten. Problemstillingen for studien var: «Hvordan er helsesøsterens definisjon og forståelse av omsorgssvikt, hvordan vurderer hun prosessen rundt selv å sende melding, samt hvordan forstår hun sin tjenestes rolle i forhold til å sende bekymringsmeldinger til barneverntjenesten?» Studien baseres på et strategisk utvalg av helsesøstre. Det vil si at jeg søkte etter helsesøstre som hadde sendt bekymringsmelding til barneverntjenesten fortrinnsvis innen de to siste årene og vedrørende barn under fem år. Prosessen med å få tak i helsesøstre som ville stille til intervju var kronglete og vanskelig. Det viste seg blant flere forhold at det var en engstelse hos noen for å snakke om temaet. Begrunnelsen var at de var redde for at familier skulle kunne kjenne seg igjen, og de var engstelige for at kolleger og leder skulle kjenne igjen helsesøstrene på bakgrunn av det de fortalte. Det er derfor ikke opplyst fra hvilke kommuner i Norge helsesøstrene forteller fra. Fem helsesøstre stilte til intervju, alle hadde flere års erfaring som helsesøster og alle hadde sendt bekymringsmeldinger til barneverntjenesten mer enn en gang. Studien har et noe fenomenologisk preg, har et islett av den hermeneutiske modellen og bygger på helsesøsterens erfaringer med og opplevelser i forbindelse med å ha sendt bekymringsmelding til barneverntjenesten. Dataene ble innhentet via et semi-strukturert forskningsintervju. Intervjuene og transkriberingen av intervjuene er utført av meg. Datamaterialet er kategorisert og bearbeidet og ble sortert i fem kategorier, av dem har to av dem tilsammen fem underkategorier. Studien er tydelig datadreven. Kategoriene er: 1) Helsesøstrenes forståelse av begrepet og fenomenet omsorgssvikt, 2) Helsesøstrenes håndtering av bekymring for foreldrenes barneomsorg, med underkategoriene; a) å føle seg faglig alene, b) forsikringer og c) taus kunnskap, 3) Helsesøsterens rolle i bekymringssaker, med underkategoriene; a) lojalitetsvalg og b) handlingsvegring, 4) Drøftings- og samarbeidsrutiner og 5) Utrygghet i forhold til barneverntjenesten. Funnene i datamaterialet viser at helsesøstrene var noe unyanserte i beskrivelsen av omsorgssvikt, de skilte mellom omsorgssvikt og mishandling som to ulike overordnede begrep. En av informantene uttrykte dette helt eksplisitt, de øvrige fire informantene hadde ikke et reflektert forhold til selve begrepene, men én inkluderte vold i omsorgssvikt og én seksuelle overgrep. Bekymringen for barns omsorgssituasjon kom via en magefølelse. Håndteringen av bekymringen var mye overlatt til helsesøsteren selv, uten tydelig støtte fra kolleger og lederen i helsestasjonen. At helsesøsteren hadde gjort rett ved å sende bekymringsmeldingen, forsikret hun seg selv om. Datafunnene avdekket stor frustrasjon og undring over måten barneverntjenesten og dens saksbehandlere samarbeidet på. Særlig etterlyste de mer stabilitet av de ansatte i barneverntjenesten og mer informasjon i barnevernsaker. Funnene avdekket likevel et håp for et bedre samarbeid i fremtid. Sitatene avdekker et «skrikende» behov for mer... | en_US |
