| dc.description.abstract | Sølvets bakteriedrepende egenskaper har vært kjent siden antikken og sølv har vært utnyttet som sårbehandler helt inn i moderne tider. Utviklingen av sølvpreparater har vært lang og inkluderer sølvobjekter og salter til mer sofistikerte kjemiske komplekser og sølv innarbeidet i polymerbaserte bærematerialer. N-heterosykliske forbindelser har bruksområder innenfor en rekke naturvitenskapelige disipliner og mange slike forbindelser har biologisk aktivtet. N-heterosykliske karbener (NHC-er) har funnet applikasjon innenfor katalyse som del av en liten familie tilskuerligander som kan skreddersys både elektronisk og sterisk. NHC-ene har raskt blitt konkuransedyktige i forhold til mer tradisjonelle ligander, som for eksempel fosfiner. I denne oppgaven ble det forsøkt å syntetisere et kompleks bestående av sølv og et imidazol-2-yliden karben med asymmetrisk, hydrofil sidekjeder. Dette komplekset skulle brukes som sårbehandler for brannsår, liggesår og andre skader hvor huden må holdes fri for bakterieinfeksjoner. Det finnes allerede en liten samling sølvbaserte sårbehandlere på markedet, men bare en av disse er kompleksbasert. Grunntanken var å forene det beste fra to verdener i produksjon av en ny generasjon sølvbaserte sårbehandlere. Foreningen av sølvets antibakterieegenskaper med et imidazolbasert karbens bakteriostatiske aktivitet skulle gi et målkompleks med styrker der de etablerte sårbehandlerene hadde svakheter. Teoretisk skulle dette nye sølvkomplekset være mer stabilt med lavere degradering og resulterende, høyere virkningstid under sårbehandling. Det ble forsøkt å syntetisere dette komplekset med enkel, kommersielt tilgjengelig imidazol som utgangsstoff. Av metodene undersøkt i denne oppgaven, ble det vist at den beste strategien for selektiv funksjonalisering av imidazol var ved jodering med uorganiske komponenter. Denne reaksjonen i to steg ga høye, isolerte utbytter og var usedvanlig robust. En ny metode for jodering ved bruk av N,N-dijod-5,5-dimetylhydantoin ble også utviklet, med høy konversjon og selektivitet for et dijodert imidazol. Videre ble det gjort en rekke forsøk på palladiumkatalyserte koblingsreaksjoner på vei mot asymmetriske, funksjonaliserte 4-(5)-substituerte imidazoler. Disse koblingsreaksjonene inkluderte Heck-, Kumada-Corriu-, Sonogashira-, Suzuki-Miyaura- og Stille-koblinger. Ved bruk av det jodaktiverte imidazolet ble det ikke observert ønskede reaksjoner for noen av disse koblingsmetodene. Dette var på tross av en stor variasjon i eksperimentelle betingelser som base, reaksjonstemperatur og -tid, katalysatorvalg og løsemiddel. En viktig oppdagelse i oppgaven var at egenskapene til det jodaktiverte ringsystemet radikalt kunne endres ved å N-beskytte imidazolringen med en tosyl (para toluensulfonyl) gruppe. Introduksjon av tosylfunksjonen så ut til å forandre ringsystemets kjemiske egenskaper. Med det nye, beskyttede substratet fungerte både Sonogashira- og Stille-koblingene i moderate til gode utbytter og det lot det seg derfor gjøre å produsere asymmetriske, funksjonaliserte imidazoler. De eksperimentelle betingelsene så ut til å støttes av enkle, teoretisk kalkulasjoner på emnet, som indikerte at HOMO-LUMO-gapet ble mindre for tosylderivatet. Dette bidro trolig til å øke substratets tilbøyelighet for koblingsreaksjonene. Det ble vist at Sonogashira-metoden hadde lav gruppetoleranse. Det lyktes bare å koble enklere, ikke-oksygenerte alkyner til... | en_US |
