The notion of ‘responsible development’ in new approaches to governance of nanosciences and nanotechnologies

Abstract

This PhD dissertation looks at the development of nanosciences and nanotechnologies (nanoST), a field that has gained tremendous political and economic momentum in the first decade of the 21st century. It is also a field that has provided a frame for timely discussions and explorations of governance of emerging technology, in light of its potential to change social and environmental structures both for better and worse. The aim of this dissertation has been to understand better if, and in what way, new approaches to the governance of science could lead to ‘responsible development’ of nanoST, as commonly claimed. Through four empirical studies the research has searched for responsible practices in a) the research-field of Ethical, Legal and Social Aspects (ELSA) of nanoST, b) participatory exercises, c) uninvited public debate, and d) a code of conduct for nanoresearch. While the extent to which such new approaches to governance are succeeding individually has been a topic of much debate, one of the contributions of this dissertation is that it has studied four different practices as part of the same research project. The first paper is based upon a text study of ELSA literature, where 244 texts were systematised according to four key categories; Governance, Science, Perception and Philosophy. Most of the texts clearly raised questions from more than one category, and led to the conclusion that cross-category literature provided a potential for nanoELSA to develop into a more creative and integrated field. In the second paper, I studied the representations of nanoST in Norwegian newspapers, to get a sense of the perspectives available for those not particularly seeking out information about new technologies. The main conclusion of this study was that the dominating representations fail to constitute nanoST as a matter of concern, and that more voices and viewpoints about nanoST are desired in the public sphere. The third paper makes and analyses the claim that tensions stemming from unresolved theoretical conflict manifest as problems for the emerging practice of participatory approaches. It argues that for public engagement to prove successful, basic questions related to why, when, who, where and how should be openly confronted, as choices in relation to each one of these questions have consequences for the available choices in the others. In the fourth paper the European Commission ‘recommendation on a code of conduct for responsible nanosciences and nanotechnologies research’ is used as a frame for a series of conversations with nanoresearchers about the notion of responsible nanoresearch. Three different interpretations of the notion of responsible nanoresearch are suggested and discussed. The paper conclude that sensitivity towards own values and moral choices is as important as dialogue and communication for nanoST research to be truly responsible. In studying these different approaches, two overall conclusions are drawn. The first is that new approaches to governance have indeed provided an important step in the right direction towards a more ‘responsible development’. The level of reflexivity and willingness to debate the notion of responsibility across the sectors of nanoresearch in itself constitutes a more responsible practice. Responsible development of nanoST can never mean a guarantee of ‘good’ nanoST for all. Rather, it involves acknowledging precisely how this is unachievable. The broad focus and debate about the governance of nanoST has initiated processes where this is beginning to be more widely recognized. Secondly, mindfulness – in the sense of ongoing questioning of given ‘instructions’ and actions against personal values – is identified as a rather neglected aspect in the effort towards a responsible development of nanoST. As a supplement to deliberation and dialogue between roles, individuals who can challenge their roles themselves – the instructions and institutions –are necessary when faced with a scientific and technological development that may change more rapidly than the instructions and institutions can adapt.

Denne doktorgradsavhandlingen tar utgangspunkt i utviklingen av nanovitenskap og nanoteknologi (nanoVT), et forskningsfelt det har blitt knyttet stor politisk og økonomisk forventning til det siste tiåret. Det er samtidig et felt som har satt ramme for en betimelig utforskning av nye tilnærminger til regulering av ny teknologi, i lys av dens potensiale for å endre samfunnsmessige og miljømessige strukturer på godt og vondt. Formålet med forskningen har vært å forstå bedre hvorvidt nye tilnærminger til regulering av vitenskap og teknologi bidrar til en mer ansvarlig utvikling av nanoVT, slik det ofte hevdes. Gjennom fire empiriske studier har prosjektet søkt etter ansvarlige praksiser i a) forskningsfeltet som studerer etiske, legale og samfunnsmessige aspekter (ELSA) av nanoVT, b) deltakende metoder, c) åpen offentlig debatt, og d) retningslinjer for ansvarlig nanoforskning. Slike nye tilnærminger for regulering av vitenskap og teknologi har blitt viet en god del oppmerksomhet hver for seg, og det pågår en debatt om hvorvidt de oppnår målet om ansvarlig utvikling. Denne studien har imidlertid hatt som formål å studere flere ulike initiativer, og utforske begrepet om ansvarlig utvikling på tvers av dem. Den første studien i avhandlinga er basert på en tekststudie av ELSA litteratur, og systematiserer 244 artikler i henholde til fire hovedkategorier: ”governance”, vitenskap, oppfatning/opplevelse og filosofi. De fleste tekstene adresserte spørsmål innenfor flere enn en av disse kategoriene, og artikkelen konkluderer med at forskning som utforsker spørsmål på tvers av etablerte kategorier er verdifull fordi den gir nanoELSA mulighet til å utvikle seg til et felt som tar tak i grunnleggende utfordringer i møtet mellom nanoVT og samfunn. I den andre artikkelen studerte jeg formidling av nanoVT i norske aviser, for å se hva slags inntrykk som er tilgjengelig for de som ikke oppsøker informasjon om ny teknologi. Hovedkonklusjonen er at de dominerende historiene i liten grad problematiserer utviklingen av nanoVT, og at det er behov for flere stemmer og perspektiver om nanoVT i den offentlige sfæren. Den tredje artikkelen fremsetter og diskuterer en påstand om at deltakende metoder for nanoVT er preget av spenning mellom ulike teoretiske standpunkt som skaper utfordringer for denne typen metoder i praksis. Den argumenterer med at for at deltakende metoder skal vinne fram, må grunnleggende spørsmål knyttet til hvorfor, når, hvem, hvor og hvordan diskuteres i sammenheng. Dette fordi valg man tar innefor hvert enkelt av disse spørsmålene får konsekvenser for valgmulighetene i de andre. I den fjerde artikkelen brukes EU kommisjonens retningsliner for ansvarlig nanoforskning som ramme for en serie med samtaler med nano-forskere om ansvarlighet. Tre ulike tolkninger av begrepet om ansvarlig forskning blir foreslått og diskutert. Artikkelen konkluderer med at sensitivitet i forhold til egne verdier og moralske valg er viktig som tillegg til dialog og kommunikasjon for at nanoforskning skal være ansvarlig. Det blir trukket to overordnede konklusjoner på tvers av studiene. Den første er at nye tilnærminger til regulering av vitenskap og teknologi har bidratt til en mer ansvarlig praksis. Denne konklusjonen baserer seg på en argumentasjon om at den mer eksperimentelle og refleksive holdningen som nå finnes på tvers av ulike sektorer i utviklingen av nanovitenskap og nanoteknologi i seg selv representerer en mer ansvarlig tilnærming. Ansvarlig utvikling av nanoVT kan aldri bety en garanti for god eller ufarlig nanoteknologi for alle. Tvert imot handler det nettopp om å akseptere at dette er uoppnåelig og inkludere denne innsikten i ulike former for praksis. Bredt fokus og debatt omkring regulering av ny teknologi har satt i gang prosesser der dette er i ferd med å bli mer anerkjent. Den andre konklusjonen er at et aspekt som ikke har blitt tillagt så mye oppmerksomhet i debatten omkring ansvarlig utvikling av ny teknologi, er personlig tilstedeværelse og vurdering av oppgavene og ansvarsområdene som tillegges de ulike rollene og sektorene. Som et supplement til dialog mellom roller og sektorer, er individets ’indre dialog’ viktig fordi den muliggjør en regelmessig evaluering av institusjoner og instruksjoner. Dette er av stor betydning når man har å gjøre med en vitenskapelig og teknologisk utvikling som er i rask endring - i noen tilfeller raskere enn institusjonene og instruksjonene vil kunne tilpasse seg.