Familiebasert behandling av alvorlige atferdsproblemer blant barn og ungdom. Evaluering og implementering av evidensbaserte behandlingsprogrammer i Norge

Abstract

Artikkel 1 om den norske PMTO (Parent Management Training Oregon modellen) studien viste at foreldrebehandling kan ha en signifikant positiv effekt på barns problematferd målt ved avslutningen av behandlingen i et klinisk utvalg. Positive hovedeffekter ble målt for foreldrevurderinger av barnas samlede problematferd og eksternaliserte problemer, men også for foreldrenes daglige rapporteringer over tre dager. PMTO foreldrene ga også mer positive vurderinger av behandlingstilbudet enn foreldrene i sammenligningsgruppen. I følge lærervurderingene forbedret barna i PMTO gruppen sine sosiale ferdigheter signifikant i løpet av behandlingen sammenlignet med de andre barna, noe som tyder på generaliseringseffekter fra hjem til skole. Resultatene underbygde at grensesetting var den av foreldreferdighetene som var mest avgjørende for de signifikant positive endringene i PMTO familienes favør. Blant interaksjonseffektene var alder den tydeligste moderatoren som viste at for barn under 8 år var resultatene signifikant mer positive for PMTO enn for kontrollbetingelsene på flere variabler, både i foreldre- og lærervurderinger. I artikkel 2 rapporteres en randomisert kontrollert studie som viste at Multisystemisk terapi var mer virksomt enn tjenestetilbudet som vanligvis ble gitt til norske ungdommer med alvorlige atferdsproblemer som ble henvist til Barneverntjenesten. Evalueringen umiddelbart etter avslutning av behandlingen og oppfølgingsstudien 2 år etter inntak, viste begge at MST ungdommene hadde en mer positiv utvikling enn de som hadde fått andre tilbud og annen oppfølging fra Barneverntjenesten. Det er særlig grunn til å framheve at MST i høyere grad enn andre tiltak hadde forebygget at ungdom ble plassert utenfor hjemmet. I artikkel 3, oppfølgingsstudien, rapporterte foreldre og lærere i MST gruppen også om signifikant mindre eksternalisert problematferd og ungdommene om færre lov- og regelbrudd enn informantene i kontrollgruppen. Når resultatene var inkonsistente for ungdommenes selvrapportering kan det tyde på at MST hadde en målrettet effekt på problematferden som behandlingen fokuserte på, mens effekten var mindre på andre selvrapporterte vansker. Samtidig viste det seg noe uventet at foreldrene og lærerne i MST gruppen rapporterte mindre internalisert problematferd enn foreldre og lærere i sammenligningsgruppen. I artikkel 4 om kjønnsforskjeller i MST viste det seg at selv om jentene hadde en noe annen problemprofil enn guttene ved inntak, så endret de seg like mye i løpet av behandlingen. Jentene som ble henvist til MST var sammenlignet med guttene like problembelastet med hensyn til utagerende atferd og rusmisbruk, de hadde like mange tilleggsproblemer, men de startet oftere sin problemkarriére på et senere tidspunkt. Selv om gjennomsnittsalderen for henvisning til MST var den samme for begge kjønn (15 år), var det klare indikasjoner på at flere gutter enn jenter hadde utviklet problemer før 10 års alderen. Undersøkelsen viste at jentene endret seg like mye som guttene. Men selv om MST var en virksom behandling for de fleste ungdommene i utvalget, så kunne ikke resultatene underbygge at det var en kausal sammenheng mellom behandling og resultater. Artikkel 5 er en kasusstudie av komponentene som inngår i prosessen der en utvikler, implementerer og evaluerer evidensbaserte behandlingsprogrammer. Artikkelen beskriver en modell basert på de norske erfaringene med formidling fra programutviklerne, adopsjon av brukerorganisasjonene, implementering som foregår i et avveiningsforhold mellom høy grad av behandlingsintegritet og behovet for lokal tilpasning og til slutt, evaluering av resultatene. Implementeringen av MST og PMTO ble organisert som en kombinasjon av ”top-down” og ”bottom-up” strategier slik at programmene ble adoptert basert på råd fra en ekspertgruppe, finansiert av departementer og den fylkeskommunale forvaltningen og implementert i et samarbeid mellom et nasjonalt senter, barneverntjenesten og psykisk helsevern. Forhold som virket fremmende på implementeringen av PMTO og MST i Norge var en generell bekymring for underkapasitet og manglende kvalitet på behandlingstilbudet til barn med alvorlige atferdsproblemer, en generell etterspørsel etter og interesse for evidensbaserte behandlingsmetoder blant praktikere, og en vilje i forvaltningen til å finansiere og støtte implementering og forskning om behandlingsmetodene. Positive brukererfaringer og tilbakemeldinger fra familier som hadde gjennomgått behandlingen var også medvirkende til at et økende antall familier ble henvist eller tok kontakt for å få disse behandlingstilbudene. Undersøkelsene som inngår i denne avhandlingen underbygger at familien er en viktig bidragsyter i arbeidet med å endre alvorlige atferdsproblemer blant barn og unge. Studiene viser at de foresatte er viktige aktører både i tiltak som fokuserer på tidlig intervensjon og tiltak som retter seg mot ungdom med alvorlige og sammensatte atferdsproblemer. Undersøkelsene viser også at evidensbaserte behandlingsprogrammer kan bidra til at foreldrene blir mer kompetente og trygge slik at de møter sine barn på måter som fører til færre konflikter, et bedre samhold i familien og en reduksjon av utagerende problematferd. Det er også et viktig moment at programmene bygger på prinsippet om familiebevaring og behandler problemene der de oppstår, det vil si i barnas og ungdommenes hjemmemiljø.