| dc.description.abstract | Formålet med studien var å undersøke hvordan fylkesnemndene forstår begrepet barnets beste og hvilke vurderinger som inngår i denne vurderingen når de skal vurdere om barnet skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre. Barnets beste i en barnevernssammenheng er et normativt begrep. Lovverket legger få konkrete føringer for hvordan man skal forstå begrepet og hvilke forhold som skal inkluderes når det skal gis et innhold. Begrepet har derfor møtt en del kritikk som retningsgivende for handlinger som berører utsatte barn. Fordi barnets beste er et begrep det synes vanskelig å enes om samtidig som det innehar en sentral plass i alt barnevernsarbeid, håper jeg denne oppgaven kan bidra til å belyse begrepet slik det blir forstått av fylkesnemndene i tilbakeføringssaker, jf. bvl. § 4-21. Oppgaven bygger på en kvalitativ dokumentanalyse av slutningene i 24 tilbakeføringsvedtak, jf. bvl. § 4-21, som er publisert på lovdata sine nettsider. Vedtakene er fra perioden 2005- 2008 og utgjør alle publiserte tilbakeføringsvedtak for denne perioden. Lovens føringer, nærmere bestemt i bvl. § 4-21 (forsvarlig omsorg, tilknytning, alvorlige problemer, fosterforeldrenes uttalerett) og de overordnede bestemmelsene bvl. §§ 6-3 (om barnets uttalerett), 4-19 (om samvær) og 4-4 (om hjelpetiltak), synes å prege hvilke elementer som inngår i barnets beste-vurderingen. Fylkesnemndene drøftet i stor grad barnets behov versus kravene til omsorg. Innholdet i og barnets reaksjoner på samvær, samt bruk av hjelpetiltak ble også drøftet. Barnets tilknytning til fosterforeldrene og miljøet rundt ble drøftet i mindre grad enn forventet. Foruten dette var barnets stemme og ikke minst fosterforeldrenes stemme lite synlige i slutningene. Variasjonene i vektleggingen av de ulike elementene synes å avhenge av det enkelte barn og konkrete sak, men må også forstås i lys av begrepets normative karakter. Funnene gir således indikasjoner på hva fylkesnemndene anser som viktig og mindre viktig å vurdere for å ta stilling til barnets beste i tilbakeføringssaker, jf. bvl. § 4-21. | en_US |
