Overgrepsmottak i Norge 2009
Abstract
Bakgrunn:
Helsetilbudet til overgrepsutsatte har blitt styrket gjennom sterke nasjonale satsninger.
Antallet overgrepsmottak i Norge har økt betydelig i de siste årene, og det er nå minst ett
overgrepsmottak i hvert fylke. Overgrepsmottakene er i forandring og i Helsedirektoratets
veileder er det fokusert på at mottakene skal utvide sitt tilbud fra å ivareta primært
voldtektsutsatte til også å ivareta utsatte for vold i nære relasjoner. Overgrepsmottakene er en
del av legevaktmedisinen, men det finnes få data som viser hvordan situasjonen for mottakene
er, hvor raskt endringene skjer og hvilke driftsbetingelser og ressurser mottakene har.
Materiale og metode:
Høsten 2009 sendte Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin ut et spørreskjema til de
23 overgrepsmottakene i Norge for å kartlegge hvordan tjenesten er organisert. Alle
mottakene besvarte spørreskjemaet.
Resultater:
Det er i ferd med å komme på plass et tilbud til overgrepsutsette i hele landet, men erfaring og
kompetanse er svært ulik på grunn av pasientvolum og hvor lenge mottakene har eksistert.
Tilbudet til personer utsatt for vold i nære relasjoner er lite ivaretatt ved mange mottak. Det er
ikke avklart om en skal ha en entydig organisering knyttet til legevakt eller ikke. Det er
manglende nasjonale standarder for en rekke sentrale prosedyrer. Hvorvidt medisinsk og
psykososial oppfølging skal gis ved overgrepsmottak eller skal overføres til fastlege eller
spesialisthelsetjenesten er ulikt praktisert. Det er store forskjeller i journalføring og
registrering, og standardisert statistikk mangler. Forskjeller i pasientvolum mellom sentrale
strøk og distriktene gir store kvalitetsutfordringer. Det er ikke klare nasjonale retningslinjer
for finansiering av overgrepsmottakene, noe som skaper uro omkring de økonomiske
rammene og også ulike medisinske tilbud.
Konklusjon:
For å kunne opprette et forsvarlig og likeverdig tilbud til alle overgrepsutsatte, trengs en
vedvarende systematisk kompetanseoppbygging, innføring av forskrifter og felles økonomisk
plattform. Dette må skje over en lang periode, med profesjonell veiledning av personell, samt
innføring av opplæringskrav. Det gjenstår videre et betydelig arbeid med å utvikle nasjonale
standarder for en rekke sentrale prosedyrer.
Publisher
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, Uni Helse, Uni ResearchCollections
- Uni Health 90