| dc.description.abstract | I de siste årene har barneverninstitusjoner vært under press, blant annet ved at det å plassere barn og ungdom i barneverninstitusjoner blir sett på som en form for „siste utvei‟(Backe-Hansen, Backeteig, Gautun, & Grønningsæter, 2011). Med utgangspunkt i synet på institusjoner som en siste utvei er målsetningen med denne studien å undersøke hva ungdom som bor på barneverninstitusjon opplever har betydning for utvikling av opplevelse av sammenheng (OAS). Begrepet OAS er knyttet til teorien om salutogenese, og handler om individets kognitive og emosjonelle tilnærming til livet. Det ble foretatt kvalitative livsverden-intervju av seks ungdommer i alderen 15 til og med 18 år, fra fire ulike institusjoner. Salutogenese ble brukt som et teoretisk rammeverk i analysen av datamaterialet, i tillegg til teori som kan knyttes til et aktørperspektiv. De viktigste funnene var at ungdommene opplevde at det var et fokus på problemene som gikk på bekostning av en helhetlig tilnærming, og at de i liten grad følte seg ivaretatt som aktører. På bakgrunn av funnene redegjøres det for ulike faktorer som kan virke inn på ungdommenes erfaringer i kontakt med barnevernet. Ved å se på disse faktorenes varierende tilstedeværelse i hver enkelt informants historie forsøkes det å si noe om ungdommenes opplevelse av sammenheng, og om det å motta hjelp fra barnevernet er fremmende eller hemmende med tanke på vekst og utvikling. Konklusjonen er at det i større grad bør legges til rette for at ungdommene blir sett utifra et helhetlig perspektiv, og at de bør få være aktører i den grad rammene tillater det. En slik tilrettelegging vil sannsynligvis føre til at ungdommene har bedre forutsetninger for å få en styrket OAS mens de bor på institusjon. | en_US |
