”HLR minus, med rett til å la dø”. Et møte med sykepleiers erfaring og opplevelse av forhåndsvurdering av HLR minus (Hjerte-lungeredning minus)

Abstract

Background: DNR order means that cardiopulmonary resuscitation should not be implemented in cases of acute cardiac or respiratory arrest. In a case like this a physician has to make a journal note with a DNR order, with justification for the decision. It is because of the increasing amount of old people hospitalized in Norway that this has been a topic of high relevance for practice in health institutions. The study purpose: The goal is to increase understanding of nurses' experience of being in situations where DNR has not been ordered, and how they feel this should have been taken into consideration. Method: This is a qualitative study, using the method of in-depth interviews. 7 nurses were interviewed with a view to their experience of being in the previously mentioned situation. Decontextualizing and recontextualizing has been part of the analysis of the transcribed interviews. Nurses' descriptions are presented in a condensed form. Quotations are used to illustrate the informants` experiences. Selected perspectives for discussion of nurses experience are theories concerning; ethics, professional discretion, morality, and suffering. Findings: Nurses see it as their duty to initiate resuscitation unless a physician has made a decision and ordered DNR. Communication both with colleagues, patients and their families involves many challenges and especially challenging is that this is a topic that is rarely considered before the patient's condition is very poor. Conclusion: The nurses find it problematic to relate to an established procedure for how to handle situations when they believe it should have been ordered DNR; they express the need for an academic forum in their working environment, for discussion and reflections on the theme.

Bakgrunn: HLR minus betyr at hjerte- lungeredning ikke skal iverksettes ved akutt hjerte- eller respirasjonsstans. Ved et slikt vedtak må legen lage et journalnotat med HLR minus, med begrunnelse for beslutningen. Det er med årsak i at det stadig innlegges flere gamle mennesker i norske sykehus at dette har blitt et tema med høy aktualitet for praksis i helseforetak. Studiens hensikt: Målet er å øke kunnskapen om sykepleiers opplevelse av å være i situasjoner hvor det ikke er tatt stilling til HLR minus, og hvor de selv mener at dette burde vært vurdert. Metode: Dette er en kvalitativ studie, med bruk av dybdeintervju som metode. 7 sykepleiere er intervjuet med henblikk på deres opplevelse av å være i nevnte situasjoner. Dekontekstualisering og rekontekstualisering har vært en del av analysen av de transkriberte intervjuene. Sykepleiernes beskrivelser blir presentert i fortettet form. Sitater blir brukt for å eksemplifisere opplevelser. Valgte perspektiver for drøfting av sykepleiernes erfaringer er teori som omhandler etikk, moral, skjønn og lidelse. Funn: Sykepleier ser det som sin plikt å starte gjenoppliving hvis ikke lege har fattet vedtak og skrevet notat om HLR minus. Kommunikasjon både med kolleger, pasient og pårørende innebærer mange utfordringer, og særlig utfordrende er det at dette er et tema som ofte ikke blir snakket om før pasientens tilstand er svært dårlig. Konklusjon: Sykepleierne ser det som problematisk å skulle ha fastlagt prosedyre for hvordan en skal håndtere situasjoner hvor de mener det burde ha vært HLR minus, de savner et faglig forum i sitt arbeidsmiljø, for diskusjon og refleksjon rundt tema.