| dc.description.abstract | De siste tiårene har familiepraksiser og familieideologi vært preget av raske og relative omfattende endringer, spesielt i den vestlige verden. Den tradisjonelle oppfatning blant folk flest har vært at ekteskapet er en forpliktende og stabil samlivsform. I dag er det særlig to utviklingstrekk som har truet denne oppfatningen: den høye skilsmissehyppigheten og økningen i lengre samboerskapsperioder. Dette har ført til en rekke diskusjoner blant annet innenfor samfunnsvitenskapen om ekteskapet som institusjon har begynt å miste sin betydning eller om den fremdeles holder stand i dagens samfunn. Med utgangspunkt i en norsk samfunnsvitenskapelig diskusjon vedrørende ekteskapets posisjon, ønsker jeg med denne studien å undersøke hvordan senmoderne heteroseksuelle ektepar opplever og erfarer ekteskapet, og hva som ligger til grunn for at ekteskapet for dem er mer attraktiv enn andre alternative samlivsformer, som for eksempel samboerskap. Formålet med studien er altså å rette oppmerksomheten mot ekteskapet og dets betydning i vår tid. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med 5 ektepar og 3 gifte kvinner har jeg analysert hvilken betydning ekteparene tillegger sitt ekteskap. I analysen tar jeg utgangspunkt i informantenes fortellinger om tre ulike sider ved ekteskapet: forlovelse og bryllup, navneskikker og økonomiske organisering som to ulike konsekvenser av ekteskapet, og tilslutt om hvordan de karakteriserer det å være et par i et parforhold i dag. Informantenes subjektive opplevelser av og erfaringer om ekteskapet er brukt som en kilde til informasjon om hvor betydningen av ekteskapet står i dag. Det teoretiske rammeverket som benyttes i de empiriske analysene er sosiologiske perspektiver som er opptatt av hva som har skjedd de siste årene med hensyn til intime relasjoner, ekteskap, parforhold og familien for øvrig. Anthony Giddens (1992, 1994,2006 ), Zygmunt Bauman (2004), Ulrich Beck og Elisabeth Beck-Gernsheim (1995, 2002) representerer en av flere måter å se på parforhold og nære intime relasjoner i vår tid. De har fokus på den senmoderne individualiseringsprosessen som de hevder har resultert i svekkelse av tradisjonelle bånd, tro og sosiale forhold, og som har medført at nære relasjoner omformes og blir gitt nye betydninger som følge av individets økte frihet til å realisere sine mål. Forhold som før var mer eller mindre faste, fikserte og forpliktende - og vanligvis innenfor de gitte ekteskapelige rammer, er nå mer uforpliktende og under flyt og oppløsning. Det som karakteriserer det senmoderne parforhold er at det inngås for relasjonenes egen skyld, og består kun så lenge de involverte har noe igjen for å bli. Dette hevder de vil motarbeide hensikten med ekteskapet som en livslang institusjon. Ekteskapet vil komme til å miste sin betydning, fordi det er et valg snarere enn en nødvendighet å gifte seg. Det empiriske materialet diskuteres også med utgangspunkt i kritikk rettet mot en slik måte å fortolke senmoderne parforhold og intimitet. Mange har kritisert dem for blant annet å legge for lite vekt på betydningen av tradisjoner, kjønn og klasse, og har samtidig stilt spørsmål ved om utviklingen av endrede intime relasjoner faktisk er gått så langt som disse teoretikerne hevder (Brannen og Nilsen 2005; Cherlin 2004; Gross 2005; Jamieson 1999; Smart og Shipman 2004). Samlet sett viser datamaterialet et mangesidig bilde med hensyn til hvor langt detradisjonaliseringen av ekteskapet er gått. Ekteskapet belyst igjennom mine ektepar viser at ekteskapet for dem fremdeles er tradisjonelt preget, stabilt og slitesterkt. Jeg oppfatter dem som par som har stor tro på ekteskapet som institusjon. Selv om dagens samlivsmønster er under endring og de institusjonelle ekteskapelige rammene rundt individet er annerledes og virker på en annen måte enn tidligere, er den nåværende tilstanden fortsatt preget av ansvar og forpliktelse, støtte utenfor forholdet for samlivet, romantiske kjærlighet, tradisjon og kjønn. Informantene viser at de jobber med tradisjoner og romantisk kjærlighetsarbeid og fremhever betydningen av de tradisjonelle båndene mellom dem som par. Individualisme og valgfrihet er stikkord i denne sammenheng, men fellesskapet er desto viktigere, - et fellesskap som kvinnen i stor grad tar hovedansvaret for å markere og opprettholde. | en_US |
