Om nominal tellelighet

Abstract

This thesis aims to investigate aspects of nominal countability, mainly in Norwegian common nouns. There is a constant debate on how best to describe the countability of nouns, typically claimed for Indo-European languages. Nouns are often described as belonging to one of two categories, count nouns and mass nouns (or countables and uncountables), divided by properties whose nature are of some controversy. The fundamental question remains: Is countability best considered a semantic, pragmatic or a syntactic phenomenon? Is a feature ±COUNTABLE located in the lexicon, in larger syntactic units or elsewhere? This thesis tries to answer the following questions: 1. Can differences in countability be claimed for Norwegian common nouns, how could this be claimed, and is countability best considered a lexical, a grammatical, or a pragmatic phenomenon, governed or influenced by context? 2. Are the data best captured by mutually exclusive Aristotelian categories countables/uncountables, or can concepts like prototype theory and markedness theory better our description? 3. Is (un)countablity arbitrary in a noun? It is found that Norwegian nouns exhibit behaviour that can be described as countable or uncountable, primarily a pragmatic phenomenon with implications for grammar, best captured in categories based on prototypes. It is the need or absence of need to refer that forms the pragmatic essence of the distinction. The typical alignments that constitute countable/uncountable (which are argued to be biased labels) can be described as oppositions in an asymmetrical relationship between the marked and the unmarked respectively. It is claimed that even though the countability typical for a noun is in fact motivated by its typical need for reference, countability is arbitrary. The possibility of motivation is inherent in the principle of the arbitrariness of linguistic signs.

Denne avhandlingen tar for seg nominal tellelighet, hovedsakelig for norske substantiver. Det er pågående diskusjon hvordan man best kan beskrive nominal tellelighet, som ofte funnet i de indo- europeiske språkene. Typisk er substantiver beskrevet som å tilhøre én av to kategorier, tellelige substantiver og mengdesubstantiver (eller tellelige og ikke-tellelige substantiver}, skilt ved egenskaper av kontroversiell natur. Det grunnleggende spørsmålet er hvorvidt tellelighet bør anses et semantisk, et pragmatisk eller et syntaktisk fenomen. Er et trekk ±TELLELIG lokalisert i leksikon, i større konstituenter eller et annet sted? Denne avhandlingen søker å besvare følgende spørsmål: 1. Kan forskjeller i tellelighet sies å eksistere for norske substantiver, og bør dette, i den grad det er hensiktsmessig å regne med slike, anses å utgjøre et hovedsakelig leksikalsk, grammatisk eller pragmatisk fenomen, styrt eller påvirket av kontekstuelle faktorer? 2. Fanges de foreliggende forholdene best inn i klassisk aristotelisk kategorisering som felles utelukkende grupper tellelig/ikke-tellelig, eller kan begreper som prototypteori og merkethetsteori gagne vår beskrivelse? 3. Er det eventuelt arbitrært om et substantiv er tellelig eller ikke? Norske substantiver viser seg å følge mønstre som kan beskrives som tellelig/ikke-tellelig, primært et pragmatisk fenomen med følger for grammatikken, som best fanges opp i kategorier basert på prototyper. Det er behovet for, eller det fraværende behovet for, å referere som danner distinksjonens pragmatiske kjerne. Substantivenes typiske forekomster som utgjør tellelig/ikke-tellelig (som hevdes å være normative og dermed uheldige etiketter) kan beskrives som opposisjoner i et asymmetrisk forhold mellom henholdsvis det merkede og det umerkede. Selv om tellelighet for et substantiv er motivert fra dets typiske behov for referanse, fastholdes det at tellelighet er arbitrært. Muligheten for motivasjon følger av språktegnets arbitraritetsprinsipp.