En-til-en-veiledning av nyutdannete nyansatte lærere. Et faglig og utviklende samarbeid mellom to kolleger?

Abstract

The aim of this study was to examine how mentoring is perceived by a newly qualified teacher (NQT) and her mentor. To implement this, a qualitative research method has been used. Based on four research-questions, eight semi-structured interviews are conducted. Theoretically, it is focused on social and cognitive learning perspectives in conjunction with different ways to engage in supervision, with emphasis on a socio- cultural learning-perspective. The findings reveal that the supervision given in schools today often is grounded on practical and emotional questions, more than being the basis for reflective and professionally stimulating conversations. Lack of time to prior mentoring is mentioned as one of the main reasons for this. More focus, especially from the school management's hold, is mentioned as an important element in this regard. It is further stated that elements such as observation, structure and flexibility should be important elements in mentoring relationships. In addition, certain compensation for the mentor should be given. Furthermore, it ripped out that trained supervisors appreciate to be mentors also for their own sake. While the NQTs gain practical and emotional support, the mentors at the same time are challenged to look upon their own work with a critical eye. A question that also are recorded, is whether new teachers should be set to teach main subjects without possessing the necessary expertise. The main conclusion is that mentoring very often is considered as a place where one can get - but also provide emotional and practical support. It is also a venue where e.g the mentors, as experienced teachers, can challenge themselves a bit by asking questions about their own work and teaching methods. When it comes to professional development, mentoring is considered as an important contribution, but focus on other school- related tasks seems to give supervision a less central role than desired. As I see it, the school owners and the school management have a job to do to make sure that mentoring is implemented as a high-quality service to the NQTs.

Målet med denne studien har vært å se nærmere på hvordan veiledning oppfattes og mottas av dem som inngår i et en-til-en-veiledningsforhold mellom en ny og en mer erfaren lærer ved samme ungdomsskole. For å gjennomføre dette, har en kvalitativ forskningsmetode blitt lagt til grunn. Med utgangspunkt i fire veiledningspar, er åtte semistrukturerte intervju foretatt. Teoretisk sett, er det fokusert på sosiale og kognitive læringsperspektiver i forbindelse med ulike måter å bedrive veiledning på, med hovedvekt på et sosiokulturelt læringssyn. Kunnskapsmessig, har det vært interessant å studere emnet opp mot fortrolighets –og ferdighetskunnskap, og med dette også «taus kunnskap». Funnene avdekker at en god del av den veiledningen som bedrives ofte har form av praktisk og emosjonell karakter, mer enn å være basis for mer reflekterende og profesjonelt utviklende samtaler. Det fremkommer videre at elementer som observasjon, struktur og fleksibilitet bør være sentrale innen veiledning, i tillegg til at det bør gis kompensasjon, gjerne i form av frikjøpt tid for begge parter i veiledningsrelasjonen. Videre blir det dratt frem at utdannete veiledere setter pris på å bedrive veiledning for sin egen del. Samtidig som de ivaretar den nye læreren, utfordres de til å vurdere seg selv og sin undervisning. Det faktum at en god del av veiledningen som gjøres er basert på praktisk og emosjonell støtte, mer enn å være base for dypere profesjonelle og faglige refleksjoner, blir videre problematisert. Mangel på tid til å prioritereveiledning blir blant annet dratt inn her. Større fokus på veiledning, eksempelvis fra skoleledelsens hold, blir nevnt i så måte. Et spørsmål som også tas opp, er hvorvidt nye lærere skal settes til å undervise i sentrale basisfag uten å inneha den nødvendige kompetanse. Hovedkonklusjonen er at veiledning slik den nå oppfattes, er et sted der den nye kan få emosjonell og praktisk støtte. Det er videre en arena der en kan stille kritiske spørsmål og utfordre seg selv litt, noe spesielt erfarne lærere med enveilederrolle kan oppleve som positivt. Når det gjelder profesjonell og faglig utvikling, anses veiledning som en viktig arena, men tidspress og fokus på andre skolerelaterte oppgaver ser ut til å gi veiledningen en mindre sentral plass enn det som fra flere hold blir uttrykt som ønskelig. Her har, slik jeg ser det, skolens eiere og skolens ledelse en utfordring med å legge til rette for at veiledning kan gjennomføres som et kvalitetsmessig godt tilbud til nyansatte lærere.