Manuellterapi ved hofteartrose: "kan manuell traksjonsmobilisering redusere smerter og øke selvrapportert funksjon hos en fysisk svært aktiv pasient med hofteartrose?"

Abstract

Background: Hip osteoarthritis is the second most common disease in the world to affect synovial joints, second only to knee osteoarthritis. There is strong evidence for using exercise therapy as the main intervention. However, studies suggest that self- management of exercise combined with manual therapy may further increase the effect of treatment. Patients tend to see their manual therapist for advice and further treatment. Mobilization in traction is an important component in empirically oriented practice of the manual therapy intervention for patients with hip osteoarthritis. Purpose: The purpose of this study was to evaluate the short-term effect of manual therapy with focus on mobilization techniques in traction. Results were measured in relation to self-assessed function and pain. Method: This study is based on a Single Subject Design Study (SSED). Hip Disability Osteoarthritis Outcome Score (HOOS) and Numeric Pain Rating Scale (NPRS) were used as measurement tools. The patient in this study showed classical symptoms of hip osteoarthritis regarding pain and functional limitations and had an x-ray verified hip osteoarthritis first diagnosed one year before onset of this study. Atypically, the patient had no movement restrictions passively tested, and was very physically active. The intervention period was 6 weeks with NPRS and HOOS measurements weeks 4, 6 and 8 during intervention. Results: Based on HOOS and NPRS, the patient improved in all aspects of these assessment tools. A clinically significant change was shown after the intervention period. It seems that these changes are longer lasting, as they were measured three weeks after end of the intervention period. NPRS changed from 5 at baseline to 3 after intervention. Total score on HOOS changed from 297,20 to 222,73 in total score after the intervention period. Conclusion: Manual therapy with focus on traction mobilization may have beneficial effects combined with self-managed exercise in patients with hip osteoarthritis. These findings are related to self-assessed function and pain measured with HOOS and NPRS. This is supported by earlier findings.

Bakgrunn: Artrose er den vanligste patologiske tilstanden som rammer synoviale ledd. Hofteleddet er etter kneet det leddet som rammes oftest. Trening og generell aktivitet er anbefalt på grunn av evidensen for dette. Pasienter med hofteartrose oppsøker gjerne manuellterapeuter for veiledning og behandling, også om de er i gang med trening og aktivitet selv. Traksjon anses som en viktig komponent i den manuellterapeutiske behandlingen som kommer i tillegg til trening. Traksjon er tidseffektivt og lar seg lett kombinere med treningsintervensjon. Det er gryende evidens for at dette er effektiv behandling av symptomer på artrose. Hensikt: Hensikten med denne studien var å undersøke om manuellterapi med hovedvekt på traksjon har effekt målt med Hip Osteoarthritis Outcome Score(HOOS) og Numeric Pain Rating Scale (NPRS) på kort sikt hos en pasient med røntgenologisk påvist hofteartrose. Metode: Single Subject Study Design (SSED). Intervensjonen har vært 6 uker. Baselinemålingen har foregått over tre uker. Underveis i intervensjonen er det målt i uke 4,6 og 8. Oppfølging og retesting ble gjort 3 uker etter avsluttet studie. HOOS er benyttet som måleinstrument sammen med NPRS. Resultat: HOOS viser en positiv endring på sumscore og delscore på alle områder etter intervensjonsperioden. NPRS viser klinisk signifikant endring i positiv retning med nedgang i 2 målepunkter fra baseline verdi 5 til oppfølging verdi 3. Etter intervensjonsperioden ser det ut til at endringen har bestått, og måling etter tre uker gir samme score på NPRS, men med en liten endring i negativ retning på HOOS. Konklusjon: Manuellterapi med hovedfokus på traksjonsmobilisering synes å ha en positiv effekt på smerte og funksjon relatert til hofteartrose målt i forhold til HOOS og NPRS. Effekten av intervensjonen virker å ha effekt i minst 3 uker etter avsluttet intervensjon. Dette resultatet anses sammenfallende med tidligere forskning på området.