Intertester-reliabilitet ved kliniske provokasjonstester for skulderimpingement

Abstract

Background: If shoulder impingement isn´t properly diagnosed and treated this may cause damage to subacromial structures, hence give decreased range of motion and pain. Good reliability is of outmost importance to ensure proper diagnosis. Aim of study: To examine test-retest reliability of four tests used in the diagnosis of shoulder impingement, as expressed in terms of agreement between two therapists. Problem: What is the agreement between two therapists conducting clinical provocation tests in the diagnosis of shoulder impingement? Material and methods: A cross sectional design was used. Two blinded therapists conducted Hawkins test, Neers test, Jobes test and Painful arc on a sample of healthy individuals, and patients with shoulder impingement and other forms of shoulder pathology. The testers used the same test protocol, but no patients were tested together before the study start. The sequences of testers and tests were randomly selected. The shoulder patients were recruited from a shoulder clinic and the diagnosis was verified by ultrasound. The planned sample size was 50. The tests were scored as positive or negative. Reliability was expressed in terms of Cohens Cappa and percentage agreement. Results: 33 participants were included and tested: Shoulder impingement (n = 13), other pathology in the shoulder (n = 4) and participants without shoulder problems (n = 16). Kappavalues ranged from 0.76 to 0.64, and the percentage agreement from 87,9% to 81,8%. Hawkins test obtained the largest Kappa-value, followed by Neers test, Jobes test and Painful arc. Conclusions: For all tests, agreement between testers was found to be substantial.

Bakgrunn for studien: Hvis skulderimpingement ikke diagnostiseres og behandles korrekt kan tilstanden medføre skade på strukturer i det subacromielle rommet, med innskrenket bevegelighet og smerte som resultat. Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke intertester-reliabilitet mellom to terapeuter for en rekke kliniske tester som benyttes i diagnostikk av skulderimpingement. Høy reliabilitet er av betydning for best mulig diagnostisering. Problemstilling: I hvilken grad samsvarer skårene ved bruk av kliniske provokasjonstester i diagnostikk av skulderimpingement, mellom to terapeuter? Materiale og metode: Et tverrsnittsdesign ble benyttet hvor to blindede testere utførte skuldertestene Hawkins test, Neers test, Jobes test og Painful arc på et utvalg av pasienter med enten skulderimpingement eller annen skulderpatologi samt skulderfriske deltakere. Testerne brukte samme testprotokoll, men det fant ikke sted samtesting i forkant av studien. De vekslet på å teste først og sist, og rekkefølgen på testene vekslet. Skulderpasientene var rekruttert fra en skulderklinikk og gruppetilhørighet ble verifisert ved ultralyd. Ønsket utvalgstørrelse var 50 deltakere. Testene ble skåret som enten positiv eller negativ. Reliabiliteten ble uttrykt gjennom Kappa-verdier og prosentvis enighet. Resultater: 33 deltakere ble inkludert og testet: Skulderimpingement (n = 13), annen skulderpatologi (n = 4) og skulderfriske (n = 16). Kappa-verdiene lå mellom 0.76 og 0.64, og prosentvis enighet mellom 87,9% og 81,8%. Hawkins test fikk høyest kappa-verdi, etterfulgt av Neers test, Jobes test og Painful arc. Konklusjon: Intertester-reliabiliteten til samtlige tester var god.