Kontroll og offentlighet - innføringen og institusjonaliseringen av kontroll- og konstitusjonskomiteen og åpne høringer: 1950-2003

Abstract

Tema for denne oppgaven er de midlene Stortinget har for å kontrollere regjeringen og forvaltningen. Denne oppgaven tar for seg opprettelsen og institusjonaliseringen av kontroll- og konstitusjonskomiteen og de åpne høringene. Ved å belyse den generelle kontrollutviklingen mellom 1950-2003 ser oppgaven på Stortingets organisering av kontrollarbeid på komiténivå i sammenheng med Stortingets øvrige kontrollfremstøt. En tese for denne oppgaven er at Stortingets kontrollutvikling har form av en «to- trinnsrakett», der kontrollfremstøt som ble gjort mellom 1950 og 1970, gjennom forvaltningslovgivning og styrking av Stortingets eksterne kontrollorganer la grunnlaget for kontrollfremstøtene på 1990-tallet som i all hovedsak var en revisjon av Stortingets interne kontrollorganisering. Oppgavens funn har vært at denne tesen i stor grad har vist seg å være gjeldende for opprettelsen av kontroll- og konstitusjonskomiteen, hvor utviklingen i Riksrevisjonen mot et større kontrollområde og mer kritisk revisjon la grunnlaget for å reformere Stortingets behandling av kontrollsaker på komiténivå. Konkurrerende syn på hvordan kontrollarbeidet skulle organiseres har også spilt inn i denne utviklingen, da Stortinget reviderte kontrollarbeidet på komiténivå flere ganger før Stortinget opprettet kontroll- og konstitusjonskomiteen. Denne prosessen var i stor grad preget av konsensus mellom de ulike partiene på Stortinget, da hver revisjon ble enstemmig vedtatt. Innføringen av de åpne høringene viste seg å i stor grad ha røtter i en generell utvidelse av offentlighet med hensyn til beslutningsprosesser i staten. Her kan linjene trekkes tilbake til Stortingets fremstøt mot større offentlighet i forvaltningen. Argumentasjonen for de åpne høringene endret seg imidlertid på 1990-tallet til å i større grad se ordningen som et verktøy for kontroll- og konstitusjonskomiteens kontrollarbeid. Særegne forhold på 1990-tallet var derfor av betydning for at ordningen ble vedtatt, likevel kan det argumenteres for at kontrollkonteksten ikke var avgjørende for innføringen, da forslaget fikk bredere tverrpolitisk tilslutning over tid, samtidig som ordningen ble mer vanlig i flere vestlige parlamenter. Åpne høringer ble vedtatt i 1995 av et knapt flertall, men vant etter hvert støtte hos alle partier, og ble både videreført og kraftig styrket av Stortinget i 2001 og 2003.