Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorLudvigsen, David Sætreeng
dc.date.accessioned2013-08-20T12:54:58Z
dc.date.available2013-08-20T12:54:58Z
dc.date.issued2013-05-13eng
dc.date.submitted2013-05-13eng
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/1956/6975
dc.description.abstractThis study examines the presence of Lithuanian citizens in Norway during the Second World War, with the intent of distinguishing them from other displaced persons from Soviet controlled territories. It identifies 843 such individuals present in the country in 1945, based on information found in the archives left by the national repatriation authorities. This group consisted exclusively of men, and contained individuals with a variety of background stories. I counted among its ranks both volunteers, drafted personnel and victims of forced recruitment. All of them were organized in various German units. The majority of this national group was made up by ethnic Lithuanians, most of who were recruited for labor service against their will. A smaller minority consisted of Lithuanians of German decent, who had become subject to German draft laws after the annexation of Memel in 1939. They served as soldiers in various units within the German Wehrmacht. Upon the German capitulation, the group of Lithuanians found themselves in a situation where a large number of them were given the opportunity to resist repatriation and instead chose relocation in the west. This was due to the way the western allies interpreted the Jalta agreement, which in their mind did not extend forced repatriation to citizens from nations occupied by the Soviet Union after the outbreak of war. A large number of Lithuanians chose relocation, and this sparked considerable controversy in the early postwar years. The Soviet Union was fiercely opposed to the western interpretation of the Jalta agreement, and demanded the extradition of every individual whose home was located within their borders of 1945. Allied authorities in the west refused such repatriation, and the conflict reached considerable levels in Norway. The group of Lithuanians was at the center of this controversy, since they refused repatriation in large numbers. This widespread unwillingness to return home has been seen by some historians as an indication that a large number of these people feared reprisals upon their return, as a result of collaboration or even participation in war crimes. This perception can find support in claims made by some authors that Lithuanians were overrepresented among the Wehrmacht soldiers who volunteered as guards in POW-camps, and that Lithuanians were among the preferred nationalities when the Germans recruited such guards from the prisoner population. Such allegations were also forwarded by the Soviet authorities during the conflict over repatriation, but were all dismissed by the allied authorities. This study has tried to uncover any indications that the Lithuanians in Norway participated in war crimes or wide spread collaboration, but has not lead to any information that can support such claims. It seems that the determining factors when making the choice weather to return or not, rather were tied to the age and family situation of the individual. Older men with a wife and children in Lithuania tended to want to go back, while younger men without such commitments tended to choose relocation to the west. The vast majority of these wanted to be sent to the United States or Canada.en_US
dc.description.abstractDenne oppgaven undersøker forhold knyttet til litauiske statsborgere som befant seg i Norge under den andre verdenskrigen. Basert på informasjon fra arkivene etter det statlige repatrieringskontoret, som ble etablert i forbindelse med freden, påviser den at det fantes minst 843 slike litauere i Norge i 1945. Denne gruppen bestod utelukkende av menn, som tilsammen hadde et større antall varierende bakgrunnshistorier. Noen var frivillige mannskaper, andre hadde blitt innkalt som følge av verneplikt, mens atter andre hadde blitt utsatt for rekruttering under tvang. De var dessuten fordelt på et større antall tyske enheter. Flertallet av dem var etniske litauere, og de fleste av gjorde tjeneste for tyskerne som ufrie arbeidere i enheter organisert av Organisation Todt. Et ikke ubetydelig mindretall var litauiske statsborgere av tysk avstamning, og disse befant stort sett i Norge som følge av at de var blitt underlagt tyske vernepliktregler etter annekteringen av Memel i 1939. Etter den tyske kapitulasjonen havnet gruppen av litauere i en situasjon hvor mange av dem i realiteten kunne velge hvorvidt de ville repatrieres eller velge å bli værende i vesten. Dette var en følge av måten de vestallierte tolke innholdet i Jalta-avtalen, som etter deres mening ikke omfattet repatriering under tvang av personer som var hjemmehørende i områder som ikke var under sovjetiske herredømme før krigsutbruddet. Et stort antall av litauerne valgte å bli værende i vesten, og dette førte til mange uenigheter med sovjetiske myndigheter i de første årene etter krigen. Sovjetunionen var svært uenige i de vestalliertes tolkning av Jalta-avtalen, og krevde at alle personer som var hjemmehørende innenfor deres grenser av 1945 skulle utleveres umiddelbart. De vestallierte motsatte seg dette, og konflikten ble etter hvert ganske omfattende. Norge var et av områdene hvor uenigheten var størst, og litauerne stod sentralt i konflikten fordi et stort antall av dem nektet å reise tilbake. Denne omfattende motviljen mot å la seg repatriere har av noen historikere blitt ansett som en indikasjon på at det i denne gruppen fantes mange personer som fryktet represalier fra myndighetene dersom de reiste hjem. En slik tolkning kan finne understøttelse i andre påstander i litteraturen om krigsfanger som går ut på at litauere skal ha vært overrepresenterte blant de soldatene som meldte seg frivillig som fangevoktere, og at litauere skal ha vært blant de etniske gruppene som ble foretrukket når tyskerne forfremmet enkelte fanger til fangevoktere. Slike beskyldninger ble også fremmet av de sovjetiske repatrieringsmyndighetene i løpet av de mange konfliktene i forbindelse med repatrieringsspørsmålet, men disse ble da alle avvist vestallierte myndigheter. I arbeidet med denne oppgaven har det ikke fremkommet noe som kan underbygge påstander om at litauerne i Norge begikk krigsforbrytelser eller at de skal ha hatt noen sentral rolle som vakter i de tyske fangeleirene. Det ser derimot ut til at de forholdene som var avgjørende når de enkelte litauerne tok stilling til repatrieringsspørsmålet heller var knyttet til personens alder og familiesituasjon. Ønsket om å reise hjem tiltok med alder, og var særlig sterkt blant personer som hadde kone og barn i Litauen. Yngre menn uten familieforpliktelser hadde langt større sannsynlighet for å velge å slå seg ned i vesten fremfor å reise tilbake, og det store flertallet av dem ønsket å bli sendt til USA eller Canada.en_US
dc.format.extent1561130 byteseng
dc.format.mimetypeapplication/pdfeng
dc.language.isonobeng
dc.publisherThe University of Bergeneng
dc.subjectLitaueneng
dc.subjecttvangsarbeidereeng
dc.subjectkrigsfangereng
dc.subjectrepatrieringeng
dc.titleLitauiske statsborgere i Norge 1940-45eng
dc.typeMaster thesis
dc.rights.holderCopyright the author. All rights reserved
dc.description.degreeMaster i Historie
dc.description.localcodeMAHF-HIS
dc.description.localcodeHIS350
dc.subject.nus713107eng
fs.subjectcodeHIS350


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel